Sinna del 1

Dette kan kanskje komme som et lite sjokk for mange, men jeg er veldig mye sinna! Det behver ikke vre store ting som fr meg til se rdt, aller helst er det vel egentlig s sm ting at jeg nok er den eneste i hele verden som hisser meg opp over akkurat det. Her kommer derfor frste del av den nyopprettede kategorien "sinna". Den frste episoden i "sinna" handler om en situasjon jeg stadig mter i hverdagen, og som irriterer meg mer enn jeg egentlig har godt av. Aller helst havner jeg i denne situasjonen nr jeg kjrer bil (bilen er forvrig det stedet hvor jeg er aller mest sinna, s slapp av, det er flere historier p lager).

Langs de norske veiene finnes det mange fotgjengerfelt som reguleres av trafikklys, og det finnes minst like mange mosjonister som trener p disse veiene til enhver tid. Utfordringen min oppstr nr en trimmer skal over et slikt lyskryss, og hun dermed m vente p grnn mann.

 

 

Hadde bare treningsentusiastene klart st stille som normale fotgjengere, ville jeg ogs klart holde humret oppe. Problemet oppstr nr de p dd og liv bde smjogger, hopper og danser p stedet mens de sjekker klokka og fler at treningskta mer eller mindre er delagt. Samtidig kikker de kontinuerlig og smtt desperat fra hyre til venstre for se om det er muligheter for komme seg over veien fr lyset rekker bli grnt. 

 

 

Jeg mener, hvor lang tid tar det egentlig  vente p grnn mann? Et halvt minutt, kanskje toppen to? S lenge klarer man faktisk st i ro til tross for at man er midt i en livsviktig treningskt, uten at effekten av den blir pvirket p noen som helst mte.

Jeg vet ikke akkurat hvorfor dette irriterer meg s inni granskauen mye. Kanskje det er fordi det gjr meg stressa p deres vegne? Kanskje det er fordi jeg fr en flelse av at vedkommende prver se s veldig "important" ut? Eller kanskje det rett og slett bare er fordi det ser helt sjukt teit ut?

 

 

Uansett, vr s snill, bare slutt med hoppinga og dansinga og vent som en vanlig oppgende person! Det vil i alle fall gjre min hverdag ti ganger bedre! P forhnd, takk ♥

 

Flg meg p instagram og facebook, da blir jeg glad!!

Nr ting tar slutt

Jeg har bestandig vrt en snn person som hater nr ting tar slutt. Jeg husker at jeg grt meg i svn da OL i 94 var ferdig, det til tross for at jeg sikkert ikke hadde sett en eneste velse. Og da jeg som tiring ble tatt med til Gran Canaria av mormor og mamma grt jeg hver natt i minst en uke etterp, bare fordi ferien var slutt... Dette er til tider ganske trblete, for eksempel nr jeg grter elefanttrer nr kolleger jeg omtrent ikke kjenner slutter i jobben, og de dermed tror jeg er hemmelig forelska i dem... P jobben har vi ogs en fast seanse hver sommer hvor de nye pensjonistene blir markert. Da sitter jeg og hulker og snufser, selv om jeg kanskje ikke engang har snakket med personen fr.  

 


 

Hvertfall, i gr kveld fikk jeg en hastetime hos min fantastiske fysioterapeut, Anita, og p vei hjem s jeg noe som gjorde at jeg fikk en stor og vond klump i halsen: En stor flokk med trekkfugler hadde tydeligvis sett seg mette p den norske sommeren, og hadde n pakket sakene sine og fly i plogformasjon p vei til nye opplevelser i et helt annet land. For meg betyr dette bare n ting: Sommeren er over, og det er bare legge seg ned for srge!

 

 

N er det ikke snn at jeg gruer meg til hsten og til starte p jobb igjen, tvert i mot. Jeg hopper rundt av glede nr jeg tenker p at jeg snart skal f mte kollegene mine igjen, og jeg elsker bde hsten og vinteren. Allikevel blir jeg like deppa hvert r nr jeg ser at trekkfuglene forlater oss, for det betyr jo at den flotte, varme sommeren som skulle vare for bestandig n er ved veis ende, og det er bare fem lusne dager til hverdagen str og drar meg i hret klokka seks om morgenen. Jeg fr ogs den samme flelsen nr kornet er sltt p jordene og de ligger snauklipte og brune tilbake. Et slags tomrom som markerer at det n er nye tider p gang. 

 

 

Er det noe du syntes er trist nr tar slutt, s del det veldig gjerne. Da kan vi sitte og deppe sammen! 

 

Flg meg gjerne p facebook og instagram  s blir jeg glad ♥

 

Historien om den gale sykkeldama

Her om dagen var jeg og Ivar p en liten sykkeltur til Eik for beske mamma og broren min, Fredrik. Dette skulle imidlertid vise seg bli en ganske spesiell opplevelse, og jeg kan nok ikke huske ha vrt s lattermild p sykkelsetet noen gang tidligere...

Det hele begynte med at Ivar sovnet i setet sitt etter bare fire-fem kilometer. Siden det s ut som han satt i verdens drligste sovestilling stoppet jeg derfor for se om det var mulighet for justere setet til liggestilling, noe det uheldigvis ikke var. Hodet hans ble derfor hengende og dingle fritt, litt som en smashball i kraftig vind. Videre mtte vi uansett, og etter en liten stund hrte jeg en slags merkelig bjeffing bak meg p sykkelstien. Siden jeg er livredd for hunder, var min frste tanke at det nok var en illsint, gren og sulten bikkje som kjente lukten av svett syklist og ville ha seg ei lita matbit, og dermed hadde lagt p sprang etter oss. Jeg ble derfor veldig overrasket da jeg snudde meg og s at det slettes ikke var noen gal hund, men en normal dame p sykkel som nrmet seg bakfra. Jeg konkluderte derfor med at det mtte ha vrt en sint hund i et av husene langs veien. 

 

 

Etter kort tid tok dama p sykkelen oss igjen. I det hun passerte oss slakket hun ned farten og fortalte at hun likte skjelle ut folk p sykkel. Ved siden av vre sykt redd for hunder er jeg nesten enda mer redd for konflikter, s jeg ble livredd for at denne dama skulle skjelle meg ut fordi jeg hadde en sovende og ubekvem unge i sykkelsetet, og fordi jeg dermed var verdens verste mamma. Jeg fikk nervst gulpet ut et lite "h?", og hun utdypet da at hun likte skjelle ut folk mens hun syklet, for da var det bare vinden som hrte henne... Hun syklet s raskt videre, og jeg skjnte ikke hva denne merkelige dama dreiv og kaklet om.

 

 

Etter noen sekunder forstod jeg brtt sammenhengen: Den mystiske bjeffinga jeg hadde hrt var jo ikke en gren hund, men en gren sykkeldame! Bjeffinga og ulinga kom jo selvflgelig av at hun dreiv og kjeftet p folk mens hun syklet mot meg! Jeg regnet med at dette kunne bli interessant flge med p, s jeg syklet etter for full pupp. Siden vi skulle ned en lang og bratt bakke og Ivars lille hode vaiet som et skjrt flagg i vinden, kunne jeg ikke akkurat hive meg utfor denne bakken, slik at jeg startet opphentingen da vi ndde bunnen av bakken. Etter en liten stund hadde jeg klart snike meg helt frem til henne, og riktig nok ble det action: 

Plutselig slapp sykkeldama taket i styret og klappet hardt i hendene to ganger, fr hun reiste seg opp i stende posisjon mens hun trkket p for harde livet. Samtidig ropte hun en mengde stygge skjellsord og forbannelser mot personer jeg ikke kjenner, og som heller ikke var til stede der og da. 

 

 

Jeg syntes dette var utrolig underholdende og spennende, og jeg l mellom 2-5 meter bak sykkeldama i nesten fem kilometer fr veiene vres skilte lag. Da hadde hun i alle fall hatt seks slike utskjellingsepisoder, og de gangene det skjedde tror jeg selv Alexander Kristoff skulle slitt med holde flge. Hun merket ikke at jeg l p hjul nesten hele veien, og det gjorde meg, om mulig, enda mer lattermild, da jeg flte meg litt som en teit spion i en drlig film.

Det verste er at dette ikke var mitt frste mte med sykkeldama. Hun tok faktisk kontakt med meg p stranda for cirka n uke siden, og det resulterte ogs i en ganske spesiell opplevelse:

Jeg og ivar hadde gtt ned til vannet for bade, og jeg tok av han bleia slik at den ikke skulle bli vt og ekkel. Da kom sykkeldama (n stranddama) bort til oss for sl av en prat. Frst sa hun at det var s deilig se barn som badet nakne, og at det var tydelig at Ivar hadde brukt bleie mye ute i sola i sommer. Deretter poengterte hun at hun IKKE hadde stirret p rumpa hans, fr hun plutselig fikk et slags anfall hvor hun hissig la ut om hvor urettferdig det er at det bare er kvinner som m g med niqab...

 

   

  

 

Slike episoder gjr at jeg bare blir mer og mer glad i- og fascinert av mennesker, og konklusjonen er vel at vi nok alle har vrt stri med!

 

Jeg blir forresten veldig glad om du flger meg p facebook og instagram ♥

 

 

#tegneblogg #tegneserie #sykkel #sykkeltur #tegning

 

Jeg trodde faktisk jeg hadde sett det meste...

Hva skjer nr en familie p syv bestemmer seg ta piknik p golfbanen?

P torsdag var jeg og Ivar ute og rullet med sykkelen, i mangel p noe annet produktivt bruke tiden p. Da vi nesten var kommet hjem ble vi mtt av et syn som omtrent fikk meg til velte sykkelen og svelge en ekstra flue i ren forbauselse:

Like fr man kommer til huset vrt penbarer det seg en gigantisk stor og velholdt gressplen. Denne plenen virker nok ekstra innbydende n, nr resten av fylket er rammet av trke og gult gress, og en stor familie p minst syv stykker hadde derfor falt for fristelsen til ha en aldri s liten piknik her denne solrike og varme ettermiddagen. Dette hadde for s vidt vrt helt greit, hadde det bare ikke vrt for at den aktuelle plenen er en del av den stadig mer populre golfbanen p Vear...

 

 

Storfamilien hadde av en eller annen merkelig grunn ikke klart f med seg at de hadde satt seg ned midt p selveste golfbanen, og de hadde fornyde brettet ut et svrt teppe hvor de hadde lagt ut bde mat og drikke. I sandgropa like ved dreiv dessuten to av ungene og den ene foresatte med srs engasjerende sandlek, hvor det virket som at mlet var kaste mest mulig sand rundt omkring p golfbanen. Det var med andre ord idyll, og foreldrene var fra seg av begeistring over ha funnet et slikt barnevennelig og nydelig sted for en matbit. 

 

 

En som tydeligvis ikke var like imponert over storfamiliens valg av rasteplass var den middelaldrende golferen som stod klar for sl et langt slag p golfbanens trettende hull. Dette ble rett og slett umulig f til, da den lykkelige familien befant seg midt i den beste skuddlinja. Mannen prvde frst plystre, men til ingen nytte. Han begynte s rope og hoie, men familien reagerte fremdeles ikke...

 

 

 

P dette tidspunktet var jeg kommet spass langt p veien at jeg mtte velge mellom g av sykkelen for observere videre, eller sykle hjem. Siden jeg helst ikke vil bli tatt for vre en snik eller en "kikker" var valget derfor greit; jeg syklet videre og latet som ingen ting. Jeg vet derfor ikke hvordan denne situasjonen faktisk endte, men jeg har i alle fall hverken lest om skadet golfer eller familie p Tnsbergs Blad de siste dagene, s jeg regner med at det gikk i orden...

 

Hvordan familien klarte unng se at det var en golfbane derimot, det kommer jeg nok alltid til lure p...

 

Flg meg gjerne p facebook og instagram 

Fra charterdronning til monstermamma

Hva skjer nr du bestandig har tilbrakt somrene p de hotteste partystedene Syden har by p, og du plutselig fr et barn?

I nesten et tir var det eneste som motiverte meg til jobbe eviglange og kjipe skift p jobben vissheten om at det snart ble sommer og at jeg skulle p partytur til Syden. Som regel hadde jeg ogs nedtelling i kalenderen, som begynte snn cirka 340 dager fr avreise, slik at jeg hele tiden hadde kontroll p hvor lenge det var igjen til det kommende rets store hydepunkt.

 


Jeg husker hvordan jeg og kusina mi planla det neste reisemlet med utgangspunkt i hvor det hadde vrt flest skandaler og hyest partyfaktor ret i forveien, og hvordan vi slik havnet p bde Sunny beach, Ayia Napa, Magaluf og Kos.

 

 

De rlige charterturene til Syden gav meg s mye, det var liksom s mye mer enn bare en ferieuke. Jeg husker gleden og spenningen nr avreisedagen sakte, men sikkert nrmet seg, og kriblingen i magen nr vi ankom reisemlet og ventet p koffertene, mens vi diskret speidet etter potensielle nye bekjentskaper. Hvis det ikke var noen kjekke gutter p flyplassen var det en drlig start p uka, for utvalget ungdommer p flyplassen var i vre yne representativt for hvordan guttene ville se ut i bargata.. Jeg husker ogs at noe av det jeg fryktet aller mest p disse reisene var havne ved siden av smbarnsforeldre, -disse menneskemonstrene som av en eller annen UFORKLARLIG grunn ville dra med seg sm grineunger over halve verden for komme seg p ferie, og slik DELEGGE livet til alle andre som uheldigvis skulle p samme fly...

 


Etter fire rs opphold fra Sydenturene var jeg i r, nok engang, klar for ei uke i varmere strk, men noen sm detaljer hadde imidlertid endret seg litt siden sist: Idet vi hadde sjekket inn bagasjen, berget oss gjennom sikkerhetskontrollen og taxfree-butikken, og sltt oss ned for ta den obligatoriske reiselen, slo det meg: Jeg er n blitt en av dem jeg bestandig har hatet og fryktet! Jeg har blitt en slik egoistisk noldus som drasser meg seg en liten kid i et fly, uten omtanke og empati for samtlige andre reisende. Jeg inns med et hyl at jeg var blitt mitt eget verste mareritt!!!

 

 

Nr det store sjokket hadde ftt lagt seg litt ble jeg bde trist og bekymret, men frst og fremst melankolsk. Jeg s gjenger med s unge jenter og gutter at jeg ikke kan fatte at de kan ha vrt gamle nok til reise p egenhnd, og jeg husket brtt meg selv som ubekymret attenring p vei til Sunny Beach. Jeg kan nok ikke ha sett stort eldre ut enn dem. Jeg s alle forventningene i ynene deres, i akkurat det samme blikket jeg selv hadde for nesten ti r siden. Jeg s spenningen de flte over ikke vite hva den kommende uken ville bringe av ablegyer og sprell, hvor nye bekjentskaper og livslange minner med gode venner vil skapes. Jeg s den 19 r gamle og forventningsfulle Kristine i de to unge jentene som satt ved siden av oss, med hver sin halvliter de penbart egentlig ikke likte. De laget grimaser mens de drakk, samtidig som de fniste og hvisket om gutter de s p flyplassen; kanskje noen av dem skulle til samme sted, og kanskje til og med til samme hotell!

 

 

Somrene med party-charterturer til Syden skulle jo aldri ta slutt, og denne sene kvelden p Gardemoen inns jeg at det var akkurat det de hadde gjort, helt uten at jeg fikk sjans til ta farvel... Denne gangen sto jeg jo p flyplassen med en liten snn p snart to r, som lp rundt som en propell og hylte av glede nr han s fly eller andre kjrety p veien utenfor gaten, og ikke sammen med kusina mi som vartet opp med high-fives nr hun s en kjekk gutt. Jeg stod der sammen med samboer, foreldre, onkel, fetter, bror og tante, klar til dra p min frste familieferie til Syden, og jeg kunne ikke unng sende noen lange blikk til alle de spente unge som skulle p samme fly, mens jeg savnet den samme flelsen de sikkert hadde der og da.

 

 

Siden jeg alltid har HATET kombinasjonen barn, grt og fly, ble jeg ogs veldig nervs for at Ivar skulle lage kaos p nattflyet til Rhodos, slik at jeg ogs ble en slik monstermamma p tur. Nr det s kom en guttegjeng, som umulig kan ha vrt endre enn 14, p raden bak oss, og han ene i tillegg skulle sitte ved siden av meg, Ivar og Halvard ble nervsiteten min nesten til panikk, samtidig som de tre guttene p raden bak knakk sammen av latter nr de forstod at fjerdemannen i flget var stucked ved siden av en liten guttunge og familien hans. 

 

 

Heldigvis gikk bde turen opp og ned smertefritt, og Ivar var en liten engel, selv om han var veldig fascinert over alle som sov og helst ville pirke litt borti dem for se om de kunne vkne ogs. Jeg ser derfor ikke p meg selv som en monstermamma med en monsterunge riktig enda, og det gjorde hvertfall at jeg flte meg litt bedre.

Nr jeg s alle de triste blikkene til ungdommene som skulle hjem sammen med oss, de som allerede srget over den store kjrligheten de mtte i bargata, og som de nok aldri noen sinne vil treffe igjen, flte jeg meg enda litt bedre. Konkludert kan jeg si at jeg aldri ville vrt foruten min charter-party-bakgrunn, men at det kanskje er en tid for alt?

 

Liker du innholdet? Flg meg gjerne p facebook og instagram 

Seks hydepunkter fra Rhodos

Da er jeg tilbake fra en veldig hyggelig ferietur p den greske ya Rhodos. Jeg regner med dere bobler over av nysgjerrighet p hvordan uka var, og jeg tenkte derfor at jeg skulle dele noen av hydepunktene fra turen:

 

1) sole seg sammen med onkel Geir

Kongen og dronninga p reiseflget var, ute tvil, tante Tine og onkel Geir. De har feriert p Rhodos i flere titalls r, og dermed er de lommekjente, slik at vi fikk prve den ene gode restauranten etter den andre. Jeg er veldig glad i min tante og onkel, men det er et lite problem nr det kommer til reise med dem. De blir s umenneskelige brune. Srlig onkel Geir... Alts, normalt fr jeg kommentarer for at jeg har mye farge, men ved siden av han blir det snn omtrent som dette: 

 

 

2) Hvorfor Halvard aldri flte at han ble brunere

Samboeren min, Halvard, har blitt mer og mer opptatt av bli brun de siste to-tre rene, og sttt og stadig jamret han seg over manglende fremgang p tnninga. Til tross for at han gikk ned fra sololje faktor 6 til sololje faktor 0 de tre siste dagene flte han seg like bleik som han var nr vi kom ned. Han kunne ikke forst hvorfor oljene ikke gav resultater, men jeg aner hvorfor han aldri flte at han ble noe brunere...

 

 

3) reise til Syden med en Sydenhater

Med p det store ferielasset var ogs mamma og pappa. Det som er spesielt med dt er at pappa bestandig har HATET Syden. Bare tanken p n uke i varmen har ftt han til kaldsvette av angst. Nr han til alles overraskelse takket ja til bli med ble vi en blanding av overlykkelige og redde, for tenk om han virkelig kom til HATE Rhodos og dermed ville fylle den lykkelige ferieuka vr med klaging og sutring?  Nr jeg var liten hadde vi bt som vi kunne vre ute med i uker om gangen, men jeg kan telle p n hnd de gangene han har vrt med oss andre p en vanlig strandtur.

Den frste dagen kjpte han seg ny skjorte med brem og en matchende caps, og var klar for bading og sol. Han likte ikke varmen spesielt godt, men s lenge han fikk bade og jevnlig pfyll med kald Mythos i skyggen var han mer enn fornyd nok.

 

 

4) Lillebror p diett 

Noe annet jeg kommer til huske godt fra denne turen var min yngste brors lite varierte kosthold. Nr man er i et fremmed land er det jo ofte stas smake litt forskjellige retter fra det aktuelle stedet. Dette var ikke viktig for Marius. Han har nemlig ftt det for seg at han skal bli supertrent og sprek, og han skeier derfor ikke akkurat ut p matfronten. Alle mltidene bestod derfor at nyaktig det samme; gresk salat. Det er jo tross alt en gresk klassiker, men han gikk glipp av mye annet snadder, for eksempel min favoritt, gyros (nam). Jeg tror flere av servitrene ble litt oppgitt over at han aldri ville prve noe annet, og han er vel kanskje den eneste av oss som er p minussiden av vekta etter ferien?

 

 

5) Hvor er Ivar?

Mamma, som ELSKER Syden, var ogs med p tur. Noe annet hun elsker er Ivar. Hun tilbrakte derfor masse tid sammen med ham, og nr hun en sjelden gang ble borte, for eksempel fordi hun skulle dusje eller p do, var det ville tilstander nr hun kom tilbake. Selv om vi var tte voksne p reiseflget, og minst fire av oss var sammen med Ivar til enhver tid, var hun overbevist om at vi ikke klarte ta vare p han nr hun var borte, og hun hylte og skrek og lurte p hvor han var, og om vi hadde mistet ham. Denne scenen var derfor ikke uvanlig, og den skjedde gjerne et par ganger daglig:

 

 

6) Mats sjekker kvinnfolk 

Fetteren min, Mats, var ogs med p turen, og han er nesten like glad i sole seg som sin far. Heldigvis blir han ikke like brun enda, slik at vi andre fler oss litt mer normale sammen med ham. n dag vi l p stranda var Mats ute for avkjle seg i vannet. Jeg satt (heldigvis) og fulgte med nr han skulle opp p land... I det han nesten er oppe ser jeg han faller pladask p magen, og han blir liggende forfjamset i vannkanten. Nr jeg s kikket meg rundt var det en ganske penbar grunn til at han datt:

 

 

Det var en flott tur med morsomme og fine folk, og jeg hper og tror at det blir flere slike turer! 

 

Liker du innholdet? Flg meg gjerne p facebook og instagram  

miste ferien p grunn av ensporet tankegang!

Hva skjer nr man venter i siste liten med bestille pass? Jo, man str i fare for miste hele ferien sin! Dette innlegget handler om da jeg ventet til siste liten med bestille pass, kun for ikke ha flere dager enn ndvendig med et ubrukt pass!

For dere som ikke visste det, jeg er en skikkelig gjerrigknark. Jeg prver spare der det er mulig spare, og nr jeg m bruke mer penger enn absolutt ndvendig fler jeg meg drlig i ukesvis etterp, for eksempel nr jeg m fylle bensin nr literprisen er p 16,80 fremfor 14,50.

Nr passet mitt gikk ut den 18. mai, og vi skal p ferie den 3. juli hadde jeg derfor bare ett eneste ml; prve f passet laget og utstedt s tett opptil avreise som mulig. Penger spart! Frst fant jeg ledig time den 28. mai. Jeg var ikke spesielt fornyd med denne datoen, og var derfor daglig innom nettsidene for passbestilling for flge med om det ble en ledig time nrmere avreisedagen. Og jammen pnet det seg ikke en ledig time den 15. juni, to uker og tre dager fr vi skulle dra. Med en garanti p at passet skal vre ferdig innen ti dager var saken grei, jeg kunne leve med at det var tte dager ddtid mellom dagen jeg fr passet og dagen vi drar p ferie.
 

 

Den 15. juni troppet jeg derfor fornyd opp p politistasjonen i Stokke. Den unge politimannen i skranken lurte p nr vi skulle p ferie. Jeg fortalte stolt at vi skulle dra om 17 dager. Han reagerte med plystre dramatisk etterfulgt av heftig sukking. Det var noe galt med systemene, og jeg mtte derfor regne med at jeg ikke fikk passet i tide til ferieturen vr. Som den hyperstressa personen jeg er, regner du sikkert med at dette stresset meg opp, men den gang ei. Dette tok jeg med knusende ro, da jeg kanskje er litt for vant til at ting ordner seg.

 

 

Jeg var spass uanfektet av situasjonen at politimannen mtte sprre bde n og to ganger om jeg forsto alvoret i dette, og han understreket at jeg faktisk kunne risikere ikke f dratt p ferie i det hele tatt. Oppfattelsen min er det heldigvis ikke s veldig mye galt med, s etter jeg hadde ftt litt kjeft for at det gamle passet mitt s vidt hang sammen i permen, fikk jeg dra hjem.

 

 

Som vanlig ordner ting seg, og p mandag, alts nyaktig ti dager etter jeg bestilte passet, fikk jeg melding fra politiet om at jeg kunne komme hente det. Da ble jeg stresset! Tusen millioner tanker raste igjennom hodet mitt, og det var rene krigssonen oppi der. -Hvordan skal jeg hente passet mitt? Er det klappsystem? Hva om det ikke er klappsystem? M jeg g inn avbryte noen andre? M jeg vente i timesvis? Kanskje passkontoret er stengt? M jeg ringe frst? Det var like fr jeg bestemte meg for avbestille hele ferieturen min, da jeg etter mange timer med googling ikke fant svar p noen sprsmlene mine.

 

 

Tre dager senere, alts i gr, mannet jeg meg opp, kjrte til politistasjonen, trakk en klapp og fikk passet mitt etter fire minutters venting.

 

 

Jeg vet ikke hvor logikken i hjernen min er, nr jeg ender opp med stresse meg opp over at passet faktisk har kommet fremfor at jeg kanskje ikke fr dratt p familieferie fordi jeg ikke ville f det nye passet fr jeg absolutt mtte. Hvis noen har svaret blir jeg i alle fall VELDIG glad for hre det!

5 ting du garantert ikke vet om hoggormen

Er du redd for hoggorm? Med god grunn! Disse fem egenskapene gjr hoggormen til en av verdens farligste krypdyr, og den er ogs alltid p jakt etter menneskekjtt!

I takt med at jeg har blitt eldre har ogs redselen min for hoggorm kt. Spesielt har jeg merket en negativ utvikling de siste to rene. Det er enda ikke blitt s gli at jeg unngr oppholde meg i skogen, men jeg skvetter for eksempel til hvis jeg ser en pinne eller hrer krasling i et buskas i nrheten. Jeg har prvd forst hvorfor jeg har blitt redd for hoggorm -selvsagt er det ikke noe hyggelig bli bitt av to sylskarpe, giftige tenner som potensielt kan ta livet av en liten hest, men jeg begynner forst at jeg har tillagt hoggormen enkelte egenskaper den kanskje egentlig ikke har? Visste du for eksempel at:

 

1: Hoggormen ELSKER mennesker?

Siden hoggormen er et sosialt vesen oppsker den bevisst steder det kan vre mennesker. Der ligger den og venter p den neste heldige forbipasserende, med ml om enten leke eller angripe. Det kommer litt an p dagsformen.
 

 

2: Hoggormen er en blodtrst jeger!

Som alle andre skapninger her i verden er ogs hoggormen avhengig av spise for overleve. Det som er litt spesielt med hoggormen er imidlertid at den foretrekker jakte p mat som er tusen ganger strre enn den selv, som for eksempel mennesker. Hoggormen har stort sett n favoritt nr det kommer til ferske rvarer; menneskekjtt. Hoggormen er derfor ogs bde modig og eventyrlysten, og kanskje litt dumdristig?

3: En hoggorm gr aldri alene!

Siden hoggormen er relativt liten og jakter p mennesker, blir det mer enn nok mat til en hel koloni nr byttet frst er sikret. Hoggormene beveger seg derfor alltid i flokk, minst ti stykker sammen til enhver tid, og de har gode rutiner nr det gjelder bde marsjering og angrep. Hoggormene har kun n leveregel, og det er "g aldri alene".
 


4: Hoggormen kan forvandle seg!

Hoggormen har ogs ftt en forholdsvis vanlig egenskap i dyreverdenen, nemlig at den kan forandre utseende i samsvar med omgivelsene. Det som kanskje er litt spesielt er at den kan endre bde form og farge, for eksempel kan den lett bli en rot eller en pinne. Da kan den ligge helt stille og spille dd helt til det kommer et stakkars menneske gende p stien, og angrepet er et faktum.
 

5: En hoggorm har bedre spenst enn en gjennomsnittlig kenguru!

For kunne vre en vellykket jeger er det visse egenskaper man br inneha. Hoggormen har ikke strrelsen p sin side, men det den derimot har utviklet, gjennom mange rs evolusjon, er spenst. Den utklasserer selv den mest sprettende kenguruen i verden, og kan ta igjen hvem som helst p bare ett hopp. 

 

Da hper jeg dere har lrt litt nytt om menneskets beste venn, hoggormen!

 

Flg meg gjerne p facebook og instagram 

Historien om yogamannen

Hva gjr du nr det kommer inn en halvnaken og hrete mann i yogatimen, og han i tillegg bestemmer seg for legge seg klint inntil deg? Dette innlegget er dedikert til yogamannen!

I september ble jeg sykemeldt fra jobben, og fysioterapeuten min anbefalte meg begynne med yoga. Jeg fulgte rdet hennes og i litt over n mned trente jeg yoga nesten daglig, helt til jeg sluttet igjen. Jeg har en tendens til g litt "all inn" p nye ting, fr det s dabber helt av etter en stund. Dette var nok et slikt eksempel. Uansett, etter ha vrt borte i fem mneder bestemte jeg meg for begynne p'n igjen. Jeg likte tross alt treningsformen veldig godt, samtidig som jeg tror, mer enn noen gang, at jeg har veldig godt av pustevelsene og alt det som dreier seg om koble av og gi slipp. Dette var i starten av mai, og jeg troppet opp p yogaen, fant matta mi i bunnen av mattehaugen, og var mer motivert enn noen gang.
 


Timen jeg skulle vre med p var Yin yoga, -en helt rolig time hvor man er lenge i hver stilling. Dette er med andre ord en time med lavt aktivitetsniv, og de fleste har p seg varme klr, helst av ull, for holde p varmen. Det vil si, alle unntatt yogamannen.

 

 

Det var tre-fire andre deltakere i det store rommet denne kvelden, og yogamannen kikket seg rundt fr han bestemte seg for legge seg ved siden av meg. Til tross for at det var MYE ledig plass insisterte yogamannen p at han skulle legge seg s tett inntil meg og matta mi som mulig. Han la seg faktisk s nrme at den litt sjenerte komfortsonen min bde svettet og grt, og det eneste jeg ville var forlate rommet hylende. 

 

 

Jeg forstod tidlig at matten til yogamannen var spass nre min at det fr eller siden kom til  ende med unsket nrkontakt, hvertfall fra min side. Jeg hadde selvsagt rett. Innen det var gtt en halv time hadde yogamannen krafset borti meg bde to og tre ganger, og jeg var s ubekvem at jeg ikke visste om jeg skulle le eller grte.

 


Det jeg sliter med forst er hvorfor yogamannen p dd og liv mtte komme uten skjorte: Ikke var det spesielt varmt, hverken inne eller ute, og som sagt, dette var en VELDIG rolig time hvor man ikke svetter. Nr jeg var p mitt mest ubekvemme prvde jeg tenke at kropp er topp og s videre, men jeg m si at jeg syntes det hele var innmari ubehagelig. Hver gang jeg snudde meg mot yogamannen ble jeg tvunget til se p den nakne, hrete overkroppen hans, og hver gang han snudde seg ble jeg enten tafset p, eller bekymret meg for bli det.

 


I gr var jeg p Yin-yoga igjen, for frste gang siden jeg mtte yogamannen, men denne gangen var han ikke med p timen. P Yin-yoga bruker man en slags ullmatte over den vanlige matten, og disse ullmattene lner vi fra yogastudioet. Jeg klarte ikke glemme synet av den halvnakne yogamannen som l p en slik ullmatte mens han gned den hrete og klamme overkroppen sin mot den, som om det skulle vrt hans livs strste kjrlighet. Jeg angret meg derfor idet jeg skulle hente en slik ullmatte, og jeg kommer nok heller aldri til bruke disse igjen, noe som er veldig synd da de ker komforten p timen betraktelig.

Kanskje jeg som er jlete? Hvordan er det med komfortsonen deres? Er alle velkomne inn?

Liker du innholdet? Flg meg gjerne p facebook 

En forelders verste mareritt!

Dette innlegget handler om det mest grusomme man kan tenke seg som forelder; at barnet havner i en ulykke. Innlegget baserer seg p Line Victorias historie om det fatale hun opplevde som trering.

En blogg jeg ofte klikker meg inn p er bloggen til Line Victoria, kanskje best kjent som Supporterfrue. Hun skriver bde morsomt og underholdende, samtidig som hun s lite selvhytidelig som det gr an bli. Alts akkurat et slikt menneske jeg har sansen for! For en tid tilbake skrev hun et innlegg som ikke var spesielt morsomt, men som gjorde veldig stort inntrykk p meg. Kanskje det kommer av at innlegget tar for seg en av mine aller strste frykter som smbarnsmor; at det skjer noe forferdelig med et barn. Innlegget tar for seg en situasjon de fleste smbarnsforeldre sannsynligvis vil kjenne seg igjen i, det at man bare skal gjre en bitteliten ting mens barnet leker s fint p egenhnd. 

Line vokste opp like ved et vann, og en vrdag fikk den tre r gamle jenta leke noen minutter alene p brygga nedenfor huset mens pappaen bare skulle kjapt inn for gjre noe. Gjremlet tok lengre tid enn frst antatt, og nr han kommer p at Line, uten redningsvest og svmmeopplring, har vrt alene en stund ved vannet lper han ned med en vond flelse i magen. Et grusomt syn mter han; taktoren hun lekte med ligger veltet p brygga og jentungen er ikke se. 

 

 

Den tre r gamle Line har falt i vannet og ligger livls p bunnen nr faren etterhvert fr ye p henne. Denne grusomme hendelsen ender, mot alle odds, godt, da pappaen til Line kan frstehjelp og fr liv i den blfrosne dattera si fr ambulansen er kommet frem. 

 

 

En av grunnene til at denne historien treffer meg s veldig er nok fordi vi har ei lita elv rett bak huset vrt, hvor Ivar elsker vre. For et par mneder siden mtte sprinte inn p do, da jeg har nyaktig fem sekunder fra jeg merker at jeg m tisse til det faktisk skjer, og Ivar ble alene i hagen i toppen ett minutt. Han var ikke se nr jeg kom ut igjen, og den forferdelige flelsen jeg hadde i magen nr jeg lp mot elva, kan omtrent ikke beskrives med ord. Heldigvis var ikke han i elva, men p lekeplassen p den andre siden av huset. Poenget er at ting skjer s innmari fort, og at vi ikke kan f vrt forsiktige nok. Samtidig syntes jeg det er viktig ikke vre totalt overbeskyttende heller, og jeg vet hvor viktig og nyttig det er for barna f utforske litt p egenhnd uten bli overvket konstant.

Jeg er i alle fall utrolig glad for at det endte godt med Line, og historien hennes fikk hvertfall meg til nske vre litt mer ppasselig fremover. Ivar er jo den aller viktigste personen i livet mitt, og er helt uerstattelig! Helt grunnleggende frstehjelp er ogs noe som nok engang viser seg vre livreddende, og jeg hper flere enn meg blir lystne p lese seg opp p hjerte og lungeredning n ekstra gang. 

 

edf
Bruker jo egentlig ikke bilder fra virkeligheten, men n flte jeg at det passet! Se p'n da! 

Innlegget til Line Victoria kan du lese her

Flg meg gjerne p facebook 

Nr det lage kaffe blir et mareritt

Lurer du p hvordan du kan f en s enkel ting som kaffekoking til bli en blodseris konkurranse? Da br du lese videre for inspirasjon og tips!

N synes jeg det er p tide med et nytt innlegg i spalten overskrifter fra min hverdag, som da handler om situasjoner hvor jeg stresser meg opp mer enn strengt talt ndvendig. Denne gangen handler det om en s enkel og hverdagslig ting som lage kaffe. P min sedvanlige mte klarer jeg nemlig f en s simpel ting som kaffetrakting til bli en intens og slitsom konkurranse, hvor det str om liv eller dd. Slik er hendelsesforlpet nr jeg skal lage meg en liten kopp kaffe:

Kaffetrakting er, som de fleste vet, ganske basic: Det bestr av flgende fire steg:

  1. Du henter vann og tmmer i beholderen
  2. Du plasserer filteret korrekt
  3. Du mler opp passe mengde kaffepulver og tilsetter i filteret
  4. Start maskinen

Sprsmlet er da; hvordan i alle dager kan dette bli en konkurranse og et stressmoment i hverdagen?

Jo, konkurransen skjer ved at jeg endrer bittelitt p rekkeflgen i firetrinnsmodellen illustrert ovenfor. Jeg begynner derfor med steg 4, og starter maskina fr jeg har hentet vann. I sekundet maskina er skrudd p begynner dermed konkurransen. Jeg skal nemlig rekke tilsette vann, filter og nsket mengde kaffepulver FR vannet i det hele tatt har begynt  dryppe, og jeg har snn cirka 20 sekunder p meg. De gangene det for eksempel er tomt for kaffe eller filter, og jeg i tillegg m pne en ny pose med dette for bli ferdig kan det fort ta litt av...

 

 

Det trakte kaffe blir derfor en hard pkjenning, og nr noen spr meg om jeg ikke bare kan lage en liten kopp kaffe, fler jeg at verden rundt meg kollapser, for det er jo ikke BARE lage en kopp kaffe for meg. Det er et blodslit utav en annen dimensjon. 

 

 

Ukens overskrift er derfor som flger:

 

 

For bedre situasjonen litt har jeg derfor investert i presskanne og en snn maskin som kverner bnner (egentlig fikk jeg det vel i gave). Dette gjr livet mitt litt enkere, samtidig  som jeg gjerne egentlig vil rekke kverne bnner, vaske presskanna og leke med katten til naboen fr vannet har rukket koke.

Kanskje jeg m delta p en slags rehab for mennesker med overdrevet konkurranseinstinkt, om det i det hele tatt finnes. Tror jeg er kvalifisert!

Puppestress

Jeg har hele livet trodd at jeg har hatt megastore pupper. Hvorfor kan du lese mer om her:

Jeg m frst og fremst si at jeg har vrt litt i tvil om jeg skulle publisere dette innlegget eller ei, men s kommer jeg jo p at dere som leser bloggen min er lreite folk, s da gjr jeg det, selv om det er litt skummelt... Det handler om, som overskriften antyder, puppestress!

Helt siden jeg var 11-12 r har jeg hatt et litt anstrengt forhold til egen kropp, og srlig til brystene mine. Fra den dagen jeg frst merket mine nye kroppsdeler forskte jeg skjule dem s godt som mulig, gjerne bak gaffatape og oversized gensere, slik at ingen andre skulle f med seg at Kristine hadde ftt pupper. Det bli kvinne var derfor vanskelig i seg selv, men det er ogs n spesiell hendelse fra barneskolen som nok forverret forholdet mellom meg og puppene mine ytterligere...  

 


Jeg husker det som om det var i gr: Vi gikk i sjette eller sjuende klasse og hadde nettopp hatt gym. En del av jentene var i garderoben etter ha dusjet, da noen kom opp med den geniale ideen om at vi skulle stille oss opp etter puppestrrelse. Jeg som allerede hadde et drlig forhold til kroppen min fikk en stor klump i halsen nr jeg skjnte hva som holdt p skje: Jeg skulle bli kategorisert, plassert og studert av de andre jentene, og de skulle se p puppene mine, de samme puppene jeg ofte slo p kvelden, med hp om at de skulle bli mindre, eller aller helst borte. Hadde jeg kunnet velge mellom stupe i dden eller bli vurdert etter puppestrrelse, hadde jeg nok valgt det frste, men det var ingen vei ut der jeg stod i bare undertyet uten noe sted gjemme meg.
 


Det var to jenter som tok hovedansvar for inndelingen, og n etter n ble vi kommandert til stile oss opp p rekke. De med minst pupper ble ropt opp frst, og til slutt var det bare meg igjen. Det var alts jeg som gikk av med seieren og den flotte tittelen "klassens strste jur". Jeg har aldri flt meg mer mislykket og skamfull over "vinne" noe som jeg gjorde den gangen, og jeg husker at jeg grt p vei hjem fra skolen.  
 


Etter dette flte jeg meg, om mulig, enda mer ubekvem i egen kropp, og fikk enda strre puppekompleks enn tidligere. Det var jo n bevist svart p hvitt at jeg skilte meg fra de andre "normale" jentene med mindre pupper, og jeg ble stende igjen som en slags klovn, eller i alle fall en som var annerledes, ytterst p rekka. N var jeg i alle fall overbevist over at puppene mine var enorme, og i senere tid har jeg bde nsket og vurdert redusere dem for ikke skille meg s ut. 
 

Dette var en veldig ubehagelig opplevelse for meg, og enda tenker jeg ofte p episoden. Det var flere ganger, blant annet i garderoben etter hndballtreninger, at jeg fikk kommentarer p strrelsen p puppene mine, og selv om de ble gitt som komplimenter oppfattet ikke jeg det slik. Jeg tolket det bare som enda en bekreftelse p at puppene mine var s mega-giga-enorme at de faktisk mtte kommenteres av folk i tide og utide.

Jeg tror heller ikke at hun som ble stende p motsatt side, alts med de minste puppene, hadde en spesielt god opplevelse, uten at jeg husker hvem det var.  Jeg har i alle fall bestandig gtt rundt og trodd at puppene mine har vrt ekstremt svre, men n ser jeg jo at de egentlig ikke er noe spesielle i det hele tatt. Noe som er helt sikkert er at jeg har brukt alt for mye tid og krefter p skamme meg over dem.

Jeg vet ikke om dette innlegget egentlig har noe dypere budskap. Poenget er vel egentlig vise at vi alle har vrt stri med, det seg vre for store pupper, for liten rumpe, dissende lr eller andre, egentlig uviktige ting. Hvis vi heller har mer fokus p vre hyggelige mot andre enn skamme oss over egen kropp tror jeg verden uansett blir et bedre sted, bde for oss selv og andre. 

Er det noen som har opplevd noe liknende blir jeg veldig glad for lese ♥

Bloggen sin facebookside finner du her

PS: Hvis noen skulle lure: tegningene skal ikke forestille noen bestemte personer, men heller typiske normale kropper. Unntatt tegningene av meg selvsagt. De er tro kopi av hvordan jeg ser ut "in real life"

2 grunner til at jeg var verdens verste servitr

Det f jobb som servitr p Dolly Dimple's skulle vise seg by p mange utfordringer for en stakkars tidligere postbetjent. Les om to grunner til at jeg anser meg selv som verdens drligste servitr.

N syntes jeg det er p hy tid med et nytt innlegg som tar for seg mine tidligere jobber. Jeg tar en pause fra posten, og vi gr tilbake til hsten 2008, hvor jeg har flyttet hjemmefra for studere friluftsliv i Saftbygda Sogndal. Her skulle jeg bo p hybel sammen med en klassekamerat fra idrettsstudiene og to ukjente jenter. Allerede frste dagen tok jeg bena fatt for se om det var noen steder jeg kunne tenke meg jobbe. Sogndal er ikke s stort, s det eneste stedet jeg fant var Dolly Dimples. Jeg gikk derfor direkte opp dit og spurte om f snakke med daglig leder. Det fikk jeg, og bare to dager senere ble jeg tilbudt stilling som servitr.

Jeg husker jeg syntes det var veldig skummelt i starten, da det var s mye nytt sette seg inn i. For eksempel det huske hvilke bord som var hvor og det skulle bre masse tung drikke p et syltynt brett. Fr jeg lrte meg bordnummereringen brukte jeg en annen metode jeg selv syntes var veldig smart, nemlig at jeg noterte og tegnet i blokka mi hvordan de som hadde bestilt for eksempel en bankers og en sult s ut, -gjerne akkompagnert av en tegning for vre sikker p at jeg ikke skulle ta feil. Servitrblokka mi s derfor ut som dette de to frste mnedene:Det skal sies at metoden ikke var idiotsikker, kanskje heller idiotisk er rette beskrivelse, fordi dette frte til at det ble liggende mange lse ark med tegninger og beskrivelser rundt ved kassa, som Gud og hvermann kunne finne.

Det bre p brett var som sagt ogs noe jeg fryktet, ikke uten grunn: Jeg tror det var frste eller andre dagen min p jobb, og jeg hadde ftt drikkebestilling p n mugge vann. Jeg bar brettet bort til bordet, hvor det for vrig satt en fjong og litt fisefin dame.Jeg vet ikke hvordan det skjedde, men jeg fikk p en eller annen mte tippet brettet, slik at muggen med vann falt over denne fjonge damen, slik at bde hun og den helt nye mobilen ble gjennomvte.


Bde hun og jeg syntes selvflgelig at jeg var helt talentls som servitr, og jeg knakk sammen i grt samtidig som jeg lovet henne 20% rabatt p pizzaen sin (eller kanskje det var salat hun bestilte). 

 

 

Jeg hadde en ganske rff start p servitrjobben min, og dette er p ingen som helst mte det siste jeg har si om min tid p Dolly Dimple's. Jeg er faktisk litt usikker p om alt egner seg p trykk, eller om jeg i det hele tatt har lov til skrive om det! 

Ha en finfin onsdag <3

Dere, alts!

Herremne! For en respons jeg fikk etter det forrige innlegget jeg publiserte. Jeg hadde kanskje trodd at 5-10 av mine aller nrmeste ville klikke seg inn, men der tok jeg grundig feil. Jeg vil derfor bare si tusen takk til alle dere som leste, kommenterte, sendte melding, eller bare tenkte p meg i gr. Jeg setter mer pris p det enn jeg kan f sagt, og det er ikke noe problem vre pen om ting nr man har s mange flotte og empatiske mennesker rundt seg som jeg har. 
 

Jeg sender derfor en blomsterkvast til dere alle sammen. Jeg har plukket dem selv og pynta meg for anledningen!

Er ellers i gang med neste innlegg i spalten "mine jobber". Og vi skal til en helt ny arbeidsplass, et helt annet sted i Norge. Jeg tror det er viktig at bloggen ikke blir et nytt sted jeg m prestere, og jeg skal derfor prve fortsette med fokusere p at jeg skal kose meg med skrivinga og tegninga, og at det skal vre lystbetont. Det er nok fort gjort havne i et spor hvor blogging blir noe jeg M gjre s og s mange ganger per uke, og at gleden da forsvinner. Lettere sagt enn gjort, nr det eneste jeg vil er oppdatere og skrive mer :D 

Trr derfor ikke si nr innlegget blir klart, men det kommer <3

-Fr dere vet ordet av det!

Nr smertene aldri tar slutt

Jeg vet at jeg fremstr som bde glad, morsom og uproblematisk her p bloggen, og det er jeg vel egentlig i virkeligheten ogs, i alle fall til en viss grad. Samtidig er jeg inne i mitt livs tffeste periode, noe som gjr at jeg har det skikkelig vanskelig og leit akkurat n. Jeg tenkte derfor at jeg ville gi dere et lite innblikk i "skyggesiden" min, da jeg begynner tro p dem som sier at penhet er en fin ting. 

Fr jeg fikk barn hadde jeg alltid tusen baller i lufta: jeg sjonglerte mellom 3-4 jobber og utdanning, trente som en toppidrettsutver, og levde som en tenring. Jeg var hun som klarte alt, som gjorde alt, og som alltid var opptatt med noe. Jeg gledet meg derfor veldig til kunne bruke all energien min p snnen min, -endelig noen som virkelig kunne nyte godt av det. Etter Ivar kom til verden begynte jeg f mer og mer smerter i nakken og i ryggen, og n har det jaggu meg snart gtt to r hvor jeg omtrent har hatt vondt 24 timer i dgnet, hver uke, hver mned. Jeg har derfor ikke ftt brukt energien min p barnet mitt, og jeg har sett mye av utviklingen hans fra sofaen, i liggende stilling. 

Jeg skal ikke legge skjul p at det hele er noe herk. Det er ingen som vet hva som er galt, for alle bilder er normale. Det er ingen som vet hvor lang tid det tar fr jeg blir bra, eller om jeg i det hele tatt blir bra, for de vet jo ikke hva som er i veien. Jeg har vrt alt fra fullt til halvt sykemeldt fra jobb siden september, og fra ha trent 1-2 ganger daglig bestr min daglige trening n av korte gturer i skogen. Det fles som et eneste stort nederlag. Jeg som aldri har hatt en eneste sykedag, som selv fortsatte levere post med en brukket arm, og som alltid har mestret alt. S mester jeg ikke engang vre hjemme i permisjon eller komme tilbake til drmmejobben igjen. Nr jeg endelig bare skulle fokusere p n jobb og ikke fem, s tar det knekken p meg.

Det verste er egentlig alle skuffelsene. Jeg kan ha noen bra dager, og s plutselig blir jeg liksom straffet av kroppen min for ha det bra, s den gir meg ti ganger s mye smerter som vanlig, slik at jeg omtrent ikke kan bevege meg. Med slike nedturer nesten mnedlig i s lang tid, er det klart det pvirker tankene mine og livskvaliteten min, for jeg blir gende vente p neste angrep, som jeg jo vet at kommer. Selv nr jeg n begynner forst hvorfor smertene er der, vil det allikevel ikke slippe, og det gjr meg frustrert. 


I dag fikk jeg plutselig, uten forvarsel en strekk i nakken, og det er s vondt at jeg tror jeg kommer til stryke med snart. Samtidig vet jeg at jeg m prve tenke positivt, for jo flere negative tanker som kommer, jo verre blir ogs smertene. Det er ikke lett, og jeg vet snart ikke hva jeg skal gjre nr ingenting hjelper.

Jeg er egentlig ikke spesielt glad i fortelle om hvordan jeg har det, snn p ordentlig, og jeg bruker bloggen som et ledd i bli bra. For p den kan jeg fokusere p morsomme og humoristiske situasjoner, samtidig som jeg kan gjre noe av det jeg liker aller best, nemlig skrive. Jeg tror ogs at penhet er bra, og at det ikke er noe vits late som at alt er bra nr det faktisk ikke er slik. 

Humret mitt i dag er derfor snn:Legg gjerne igjen en kommentar om du har opplevd noe lignende, eller om du har noen tanker rundt temaet. Det er veldig fint hre fra andre som er i, eller har vrt i samme situasjon ♥

Hvor er alle de perfekte kroppene?

Hver dag blir vi eksponert for hundrevis av perfekte kropper, bde p internett og i samfunnet generelt. Jeg lette derfor etter disse perfekte kroppene p stranda, en solrik og varm maidag. Om jeg fant dem kan du lese her!

I siste halvdel av mai var det veldig varmt og fint vr her i Tnsberg, noe som gjorde at jeg og min lille familie stort sett var finne p stranda. Det var p en av disse drmmedagene det skjedde; hendelsen som fikk meg til fle meg litt bedre med meg selv.

Etter vi hadde funnet oss en plass sitte p den allerede fullstappede stranden, merket jeg at samboeren min hadde vrt stille lengre enn normalt. Jeg la ogs merke til at han var veldig opptatt av studere alle menneskene rundt oss. Plutselig snudde han seg brtt mot meg med et sprrende blikk: "Hvor er egentlig alle de perfekte kroppene?" 




I likhet med min samboer, begynte ogs jeg studere menneskene rundt oss. Jeg s unge kvinnekropper som solte seg og fniste mens de kikket p gutter, og jeg s unge herrekropper som spilte volleyball og gjorde akrobatiske hopp fra stupetrnet. Jeg s voksne mammakropper som lp nervst etter sine sm hpefulle, og jeg s voksne pappakropper som fisket krabber mens de glemte bde tid og sted. Jeg s eldre kvinnekropper som la seg baklengs p svm i det behagelige sommervannet, og jeg s eldre herrekropper som satt i skyggen under en parasoll med en kaffekopp i hnda.
 


Det jeg derimot ikke s var alle de perfekte kroppene vi hele tiden blir eksponert for, srlig p sosiale medier. Jeg lette lenge etter slike perfekte kropper: Du vet, en kvinne med helt flat og markert mage, med thigh-gap og en rumpe du kan dekke middag p. Eller en mann med skuldrer s brede at han m g sidelengs inn drene, og med hrlse, knallbrune bein som er fylt med to kilo for mye muskler. Men jeg s ingen slike.
 

 

For s langt ye kunne se var det pappamager, pannekakerumper, grevinneheng, cellulitter og gnissende lr, og vet dere hva: jeg har ikke vrt s glad p lenge! Jeg kunne jo faktisk kjenne meg igjen i menneskene rundt meg: jeg s de "firkantede" hoftene mine hos flere andre damer -de hoftene jeg trodde jeg var den eneste i verden som hadde, og som jeg alltid har skydd som pesten! Jeg s andre kvinner med rde gnagesr mellom lrene, forrsaket av mangel p thigh-gap, og jeg hadde mest lyst til omfavne dem alle. Jeg flte meg jo normal der jeg satt, kun ifrt en bitteliten bikini, ikke tjukk og stygg som jeg gjr nr jeg sammenligner meg med alle de perfekte menneskene p instagram.

 

Nr jeg tenker over hvor absurd mange "perfekte" kropper jeg ser p nett hver eneste dag, syntes jeg det er veldig rart at ikke n eneste slik kropp var se p den folksomme stranda. Enten har de perfekte menneskekroppene en hemmelige strand med strengt vakthold, eller s er det vel snn at de fleste av oss ikke er perfekte, men normale, og at de menneskene vi kan se p en normal strand, en normal sommerdag, gir et realistisk bilde av hvordan folk flest ser ut, helt uten skjnnhetsfilter og retusjering.

 


Det som gjorde mest inntrykk p meg var imidlertid at alle s ut til ha det fint med seg selv, uavhengig av kropp. Samtlige smilte og lo, og de badet og pratet med kjente og ukjente uten bekymre seg for hverken kjrlighetshndtak, kosemage eller manglende thigh-gap. Alle hadde det, rett og slett, bare fint p stranda, og det gjorde meg s glad!

Jeg hper derfor at vi kanskje kan klare glemme kropp litt denne sommeren, og heller fokusere p ha det hyggelig og fint med oss selv. Selv er jeg er veldig klar over at jeg har forandret meg mye etter at jeg fikk barn for snart to r siden. Jeg innrmmer mer enn gjerne at jeg ikke syntes det er spesielt kult vre en strre og mindre trent utgave av meg selv, men jeg vet ogs at jeg ikke lengre har en kropp som tler trene 1-2 ganger daglig. Jeg har heller ikke lyst til slutte spise pizza, godteri eller is, s jeg vil heller leve med de ekstra kiloene jeg har ftt og prve fle meg bra allikevel.

 

 

Og det gjorde jeg da alts, p denne normale stranda, en helt normal lrdag. Jeg flte meg helt vanlig, og det var innmari lreit!

 

 

Nyt sola, glem kropp, og husk solkrem <3

Flg meg gjerne p facebook  og p instagram hvis du liker innholdet 

Kona til og "hola mannen"

I dag vil jeg gjerne dedikere et innlegg til en av bloggene jeg liker lese, nemlig bloggen til Christina, eller bedre kjent som kona til. I gr skrev hun et innlegg som rrte meg veldig. Innlegget er forholdsvis enkelt, men allikevel s fint og srt.

Konatil og familien er p ferie i Spania, og daglig mter de en eldre spanjol som sitter p en stol utenfor huset sitt og betrakter livet rundt seg. Han sier bare ett ord: "hola", men allikevel har han klart gjre stort inntrykk p familien.

 

At hola-mannen betyr noe for dem forstr de nr han plutselig en dag ikke lengre sitter p den vante plassen sin og sier hola, for n har han havnet p gamlehjem. De daglige mtene med den gamle spanjolen tar uten brtt slutt, og i en slik situasjon kan man fort tenke at man kanskje skulle vrt enda hyggeligere eller prvd snakke enda mer med han for lre mer om historien hans.

 

 

Vi mennesker er rare. Tenk at en person man aldri har sagt mer til enn "hola" kan utgjre en stor forskjell p hvordan vi har det. Tenk da hvor stor forskjell vi kan utgjre for andre, bare ved vre litt vennlig innstilt og hilse!

Jeg syntes det er utrolig trist at hola-mannen n er borte fra gata og stolen sin, men jeg tenker at vi alle kan lre litt av ham: si hei, vr hyggelig og smil. Folk setter pris p det, og vi kan gjre dagen til andre bedre. Vi vet heller aldri hvor lenge vi har dem som er rundt oss, s ta kontakt og vis interesse mens det enda er mulig. 

Flg tegneserielivet p facebook da vel ♥

Nr barnet ditt blir en kattehater

Jeg har et veldig anstrengt forhold til katter, eller rettere sagt: jeg er livredd for dem. Det har jeg vrt siden jeg var bitteliten og lekte litt ivrig med en kattunge og et garnnste. Kattungen ble mer og mer gira, og til slutt klorte og bet den meg, som igjen resulterte i en akutt og senere kronisk frykt for katter. Katter kan virke som om de er din beste venn, fr de plutselig gr til angrep, og snne venner liker jeg ikke!

 

Jeg har omtrent det samme forholdet til katter som jeg har makrell i tomat: jeg avskyr det som pesten, vil helst ikke vite at det eksisterer, og i alle fall ikke ha det i mitt eget hus. Hvis det mot all formodning befinner seg i samme rom som meg, m en av oss g!

 

Jeg husker ogs at jeg hadde en rosa liten kassettspiller som barn, og at jeg en morgen stod opp fr mamma og pappa. Jeg ville hre p kassetten min og trykket p play. Da kom den store, sinte, svarte, skumle katta til fru Haugen p, og det var den sangen jeg var mest redd for i hele, hele verden. Jeg husker at jeg hylte av skrekk, kastet kassettspilleren i bakken og lp opp trappene til rommet til mamma og pappa, hvor jeg kunne vre trygg for kattemonstret. At den sangen i det hele tatt er en barnesang er et mysterium for meg. Makan til skumle greier.

                                                                                                                              

Uansett, her i nabolaget er det en stor, sint, skummel og oransje katt som vanker rundt som om den eier gata. Den skremmer livet av meg minst annenhver dag, og den gjr at jeg nok sakte men sikkert nrmer meg faregrensa for hyt blodtrykk.

Aller helst vil denne katten vre i hagen vr, noe som frer til at det stort sett er den jeg ser frst hver morgen og den jeg ser sist hver kveld. En annen interesse den har er snike seg innp meg, og jeg gr derfor p t hev hver gang jeg er ute. Ivar elsker denne katten og lyser opp som en sol hver gang den kommer hjem til oss. Redselen jeg i utgangspunktet har for katten blir heller ikke bedre av at bde katteeieren og andre naboer stadig forteller at den katten er helt og holdent gren, og at den plutselig kan angripe uten forvarsel. Jeg er derfor hundre prosent sikker p et bakholdsangrep hver gang den er i nrheten, og det lyser uforutsigbarhet gjennom ynene dens.

 

 

 

Hvertfall, lrdag morgen startet dagen som normalt: Ivar og jeg gikk ut og fant som vanlig katten i hagen. Ivar leker glad med pus, mens jeg prver f han til holde trygg og god avstand. Etter en stund mtte vi inn, fordi jeg har satt brd i ovnen. Det er da det fatale skjer: katten kommer ogs inn! Inn i min trygge kattefrie boble! Inn p det eneste stedet jeg ikke har behvd vre redd for den! Jeg aner ikke hvordan jeg skal f den ut, for jeg vil ihvertfall ikke kjefte eller skremme den ?da angriper den jo garantert. Jeg hyler og roper p Halvard som ligger og sover enda, mens Ivar sjokkert str og bevitner det hele p sidelinja.

 

 

 

Katten gr til slutt ut av seg selv, men kommer snart inn igjen. Da skjer det noe med Ivar. Han fr et livredd utrykk i ansiktet, samtidig som han begynner grte og sier nei nei, redd og farlig  til katten.

 

Ivar og katten er derfor ikke venner lengre, og hver gang han hrer noen nevne ordet pus, blir han helt satt ut, og assosierer pusen med det vre redd og at noe er farlig eller unsket. Jeg har gjort snnen min om til en kattehater, og jeg vet ikke om jeg skal le eller grte..

Ble du nysgjerrig p sangen om katta til fru Haugen? Du kan hre den her p egen risiko selvsagt...

Legg gjerne igjen en kommentar om du har tips til hvordan jeg kan f Ivar til like katter igjen, eller dersom du har noen innspill om sangen! Jeg fr personlig fortsatt abstinenser nr jeg hrer den?

En grusom, grusom dag...

Det er n tid for en ny episode i spalten mine jobber. Vi befinner oss fremdeles i perioden hvor jeg jobbet med post, og jeg sorterer post p morgenen og kjrer post p formiddagen. Jeg har ogs ftt noen flere jobber, bde som pizzasjafr p Peppes Pizza i Horten, og som leksehjelp p Vear skole. Vi befinner oss i februar mned, i r 2011. Jeg har sortert post og har to timers pause frem til jeg skal tilbake p jobb for kjre med posten. Hvile er oppskrytt, s jeg bruker tiden til g p ski i Stors. Det er et r med masse sn, og jeg er glad og lykkelig nr jeg setter meg i min knallbl Nissan micra, med skiene stikkende ut av vinduet, for dra tilbake til jobb.

 

Snen laver ned, Taylor Swift er p for fullt, og jeg synger med for alle krefter mens jeg gleder meg til se hva mer denne herlige dagen kan bringe. Jeg kommer til Skjee kirke da jeg plutselig fr et innfall: kanskje jeg skal kjre en annen vei enn jeg pleier, bare for variasjonens skyld? Jeg tar derfor ikke av til E18, men forsetter mot Sem city. Yndlingssangen min kommer p, og jeg hyler av fryd mens jeg suser avgrde nedover den ukjente veien. Plutselig blir jeg oppmerksom p en skikkelse i veien, omtrent hundre meter lengre fremme. Det er en person med refleksvest som vinker desperat mot meg, og jeg tenker at det sikkert er en ustabil person som var vrt ute med bikkja si p morgenkvisten. Det bor jo s mange raringer p Sem...

 

 

Jeg bremser ned, da jeg ikke har noen planer om bli en drapskvinne, og snart ser jeg at det ikke er en hundelufter som trenger hjelp, men politiet. Jeg aner ikke hvorfor politibetjenten stopper meg, og jeg tenker at jeg er lettet over at jeg i alle fall ikke har promille. Det er sikkert en helt vanlig kontroll... Politibetjenten vinker meg bort til busslomma noen meter lengre fremme, og jeg skrur ned musikken i det en ny betjent kommer bort til bilen min -en politidame denne gangen. Hun smiler til meg nr hun lurer p om jeg ikke kjrte litt fort. Det kan jeg ikke svare henne p, av den enkle grunn at jeg ikke fulgte med p skiltene fordi jeg var mye mer opptatt av synge p favorittsangen min. Jeg har derfor ikke peiling p om det var fartsgrense 100 eller 20 der jeg ble stoppet, og jeg svarer som sant er, at tja, kanskje jeg gjorde det?

 

Politidama fortalte meg med medlidenhet i ynene at det nok var fartsgrense 40 der jeg ble stoppet, og at jeg dessverre hadde kjrt i 85. Det var riktig nok etter de hadde trukket i fra sikkerhetsmarginen p 5 km/t, samtidig som farten min ogs hadde vrt kende. Jeg reagerte med hylgrine, og jeg s hele livet mitt falle i grus. Hvordan skulle jeg overleve uten lappen? I seks mneder? Nr jeg jobbet med kjre pizza og post? Jeg s at politidama oppriktig syntes synd p meg, og hun trstet meg da jeg i tillegg fortalte at det eneste mlet mitt her i livet var bli politi, og at det nr var UMULIG!!!

 

 

Etter en lang klem, en klapp p skuldra, og en oppmuntrende kommentaren om alle kan gjre feil, og at jeg ikke var en drlig person av den grunn, fikk jeg lov til kjre bilen tilbake jobb, slik at jeg kom meg ditt rygt i snkaoset. Det er kanskje den mest spesielle bilturen jeg har hatt noen gang, og stemninga i bilen var drligere i en hvilken som helst begravels. Jeg kjrte i fullstendig stillhet mens jeg grt av tanken p at dette var den siste kjreturen jeg skulle ha p lenge. Selv ikke Taylor Swift kunne f humret mitt bedre n, og det gjorde meg enda mer trist tenke p at jeg ikke kunne kjre og synge med p alle sangene lengre. 

 

Jeg mtte ogs ringe sjefene mine, bde p posten og p Peppes, for forklare dem at jeg ville f problemer med kjre fremover.

Det var som sagt mye sn denne vinteren, og denne dagen sndde det spesielt mye. Jeg husker derfor godt nedstemtheten jeg flte nr jeg mtte slepe postsykkelen gjennom de umkede gatene p Eik, mens trene rant mer og mer for hver kalori jeg brant.

Jeg husker ogs at det kom en eldre dame ut for hente posten nr jeg kom subbende, og at hun skrt av hvor flink jeg var som syklet n som det var s mye sn. Dette gjorde meg bare enda mer nedfor, og jeg s forundringen i ynene hennes da min umiddelbare reaksjon var bli fly forbannet. Jeg var jo ikke flink, jeg hadde bare mistet lappen og ville ikke ha noe skryt!

.

Om ikke det var nok skulle jeg hente bestemor og sstera hennes, som begge var 90 r, etter jobb. Jeg skulle vise dem den nye leiligheten jeg hadde flyttet inn i. De skulle st p en avtalt busslomme klokken 15.00, men klokka ble bde 15, 16 og 17 fr de fikk beskjed om at Kristine ikke kom fordi hun hadde mistet lappen.

 

 

Dette er desidert en av verste dagene i mitt liv, og jeg tror jeg verken har grtt s mye eller syntes like synd p meg selv isom jeg gjorde denne dagen. Moralen er, kjr pent!

#serfikat "#mistelappen #oppkjring #posten

Forventning om f sparken (ukas overskrift)

Det er igjen tid for ukas overskrift fra livet mitt, som handler om gjre en stressende situasjon om til en avisoverskrift. Mlet er vise hvor teit det egentlig ville sett ut om saken sto p trykk i en avis, og dermed ufarliggjre situasjonen litt. Kanskje jeg med tiden vil kunne se at det ikke er s alvorlig som frst antatt. Denne ukas overskrift handler om en situasjon hvor jeg fler et ekstremt ubehag, samtidig som negative katastrofetanker totalt overstyrer all form for logisk tankegang:

For et par uker siden satt jeg p kontoret mitt og forberedte en norsktime jeg skulle ha samme dag. Etter en liten stund kommer lederen min inn dra og lurer p hvor lenge jeg er p jobb, fordi han gjerne vil ha en liten prat med meg. Dette fr selvflgelig alarmklokkene mine til ule for fullt, og det faktum at vi ikke ble enig om noe bestemt klokkeslett for praten hjalp heller ikke p situasjonen. Jeg visste derfor at dommedag kom, men ikke akkurat nr, noe som forandrer meg til en tikkende bombe.

Aller frst prver jeg f kontakt med den logiske og fornuftige delen av hjernen min. Jeg prver derfor berolige meg selv, og forklarer rolig for den hysteriske delen av meg at det sikkert ikke er noe farlig, og at jeg bare m fokusere videre p forberede timene mine. Jeg har jo hverken oppfrt meg slemt mot noen eller ikke gjort jobben min, s dette gr nok bra. Det er imidlertid lettere sagt enn gjort... Katastrofetankene tar etter f sekunder fullstendig over, og jeg forestiller meg det ene dramatiske scenarioet etter det andre, mens jeg prver komme p hva i alle dager jeg kan ha gjort galt, for slik forberede meg mentalt p f huden full?

Den neste reaksjonen er bli trist. Jeg er jo s innmari glad i jobben min, og har ikke noe lyst til mtte forlate alle de fine kollegene mine. Jeg ser derfor melankolsk p de jeg deler kontor med, og tenker at jeg kommer til savne dem noe helt forferdelig nr jeg n gr en usikker fremtid i mte.

Etter de verste krisetankene har lagt seg, begynner jeg tenke p fremtiden. Jeg er skrudd sammen slik at jeg alltid retter blikket fremover nr vanskelige ting oppstr, og jeg begynner derfor vurdere hvilke andre jobber jeg kunne tenke meg ha. Jeg sjekker ledige stillinger p finn.no, og blir svrt nedstemt nr jeg finner ut at det ikke er noe annet enn lreryrket som frister, ei heller ingen andre arbeidsplasser enn den jeg har n.

Jeg gr tilbake til prve finne ut hva jeg muligens kan ha gjort galt, siden jeg n penbart skal f sparken. Kanskje jeg har tatt med en av skolens kopper hjem?

Kanskje jeg har fornrmet noen uten egentlig mene det? 

 

Kanskje jeg har glemt gjre noe viktig? 

Mulighetene er endelse, og etter kort tid blir jeg s stressa og engstelig at det bare er vinke farvel til forberedelsene av norsktimene. Jeg smjogger derfor nervst ned til kontoret til lederen min, og jeg blir bde letta og redd nr jeg ser at han faktisk var p kontoret akkurat da.

Jeg fikk verken kjeft, kaktus eller sparken. Det hele dreide seg om at han faktisk bryr seg om helsa mi, og vet at jeg sliter mye med smerter for tiden, og han lurte derfor p hvordan det gikk med meg.

Snakk om lage kaos ut av ingenting. Avisoverskriften ser dere hvertfall her:

Flere som har opplevd noe lignende? 

"Det er derfor jeg er singel"

Jeg har tenkt til starte et nytt konsept her p bloggen. Jeg vil lage en ukentlig spalte som ikke handler om mitt liv, men om andres, og som tar utgangspunkt i nyhetsoverskrifter fra ulike aviser og nettsteder. Ofte blir jeg skuffa nr jeg klikker meg inn p diverse overskrifter, fordi jeg forventer noe helt annet enn det artikkelen faktisk handler om. Jeg tenker derfor vise dere hvilke forventninger jeg har nr jeg leser ulike overskrifter, sammenlignet med hva jeg egentlig ender opp med lese om. Den frste overskriften i den nye spalten blir fra en av nettsidene jeg finner flest av disse typene overskrifter, nemlig seher.no.

Overskriften ser dere her: 

Min frste tanke er selvsagt at det er en helt sinnsyk grunn til at vedkommende det skrives om er singel, som for eksempel at personen har kroppsdeler fra ulike dyrearter

 

Eller at personen er siamesisk trilling, noe jeg regner med at gjr samlivssituasjonen litt mer komplisert enn om man har kroppen sin for seg selv. 

Av uvisse grunner er artikkelen n fjernet, slik at jeg ikke fikk lest hva den egentlige grunnen til singellivet var. Jeg regner i alle fall med at det er en enkel, og gjerne egoistisk grunn, som for eksempel at personen har nok med seg selv, og dermed bevisst har valgt vre singel. Garantert ikke noe like saftig som det jeg forventer i alle fall!

Hper dere har sans for den nye spalten! Har du forslag til gode overskrifter? Meld meg da vel! ♥

Tannlegeskrekk

Det er relativt f ting jeg er redd for her i livet. I dag oppskte jeg n av de tingene jeg frykter mest, nemlig tannlegen. Jeg vet faktisk ikke hvor denne frykten kommer fra, for jeg har egentlig ikke hatt noen spesielt ubehagelige opplevelser hos tannlegen. Det eneste jeg kommer p som kan ha skapt frykten er at jeg snek meg til se the dentist som 12-ring, nr jeg satt barnevakt for fetteren min.  Filmen handler om en suksessfull tannlege, som blir sadistisk nr han ser kona si har sex med en annen. Tannlegen begynner s torturere pasientene sine, og filmen har helt forferdelige grusomme scener jeg nok aldri kommer til glemme helt.

Jeg har i alle fall tannlegeskrekk, men noe jeg frykter mer enn tannlegen er f hull i tennene. Dette frer til en litt spesiell kombinasjon av flelser, hvor jeg p den ene siden har en ekstrem trang til hele tiden sjekke at tennene mine er som de skal, mens jeg p den andre siden er livredd for gjre nettopp det. Jeg er derfor rimelig ofte finne i tannlegestolen, ogs den dagen i dag!

Det begynte med at jeg kjente ising og smerter nr jeg tygget og pusset tennene, og jeg ringte derfor tannlegen med n gang. Jeg fikk time fem dager senere, noe som frte til at jeg ble gende i flere dager grue meg til besket.

Jeg syntes ogs det er pinlig hele tiden dra til tannlegen, fordi jeg fler meg som en hypokonder som hele tiden tror det er noe galt, samtidig som jeg misliker sterkt virke ptrengende eller ta opp andres tid undvendig.

 

 

Tannlegen sjekken journalen min nr jeg kom, og poengterte at det bare var et par mneder siden sist. Han gjorde s en grundig underskelse, og fant ut at alt var i skjnneste orden (som vanlig). Jeg svevde derfor p en rosa sky bort til sekretren, for det er f ting i livet som gjr meg gladere enn f konstatert at alt sr bra til i gapet mitt. Jeg reagerer videre med f en stor trang til gjre andre like glad som meg, og jeg gjr derfor ting jeg egentlig ikke gjr til vanlig, som blant annet:

#1 Fortelle sekretren hvor sykt koselig jeg syntes det er snakke med henne i telefonen

 

#2 Fortelle dama bak disken i kaffebaren at jeg feirer null hull med et skolebrd

#3 Smile og hilse p fremmede i BYEN!

Jeg tror at det dra til tannlegen gjr meg til en bedre person, samtidig som det ogs selvsagt gjr meg betraktelig fattigere? Jeg m derfor prve finne en annen aktivitet som gjr meg like glad, men ikke fullt s fattig.

Tips tas imot med takk!

#tannlege #tannlegeskrekk

Dramatikk i skogen

N har jeg nettopp kommet hjem fra min daglige vandretur i skogen her p Sjuestokk, og i dag skjedde det noe hyst usedvanlig p turen min.

P den faste skogsrunden min har jeg bare har mtt andre personer n gang tidligere, s dette er absolutt en tur etter min smak. Jeg fr derfor g helt uforstyrret, og behver verken tenke p hvordan jeg skal oppfre meg eller hva jeg skal si om noen krysser min vei. Runden starter fra golfbanen og gr derfra videre inn i skogen, slik at jeg m g omtrent 200 meter p golfbanen fr jeg nr den. Idet jeg var kommet noen meter ut p golfbanen ser jeg noe helt grusomt: En person kommer gende p MIN sti og mot meg...

 

Alarmklokkene uler for fullt, og helt ubevisst drar kroppen min meg bort fra stien og i en helt annen retning enn jeg egentlig gikk. Jeg bestemmer meg kjapt for at i dag nok er dagen hvor jeg skal g et helt annet sted enn jeg pleier, og setter kursen mot en annen og mye mindre spennende sti.

 

 

Umiddelbart er jeg fornyd og tilfreds med hvordan jeg har lst problemet, og er glad for ikke mtte mte den andre turgeren. Men s slr det meg: -Jeg har jo egentlig mest lyst til g den vanlige runden min skogen! Jeg har jo ikke lyst til g et annet sted!

 

 

Jeg tvang derfor den pinnestive kroppen min til  endre retning, og satte s kursen mot skogen og den fremmede jenta. Til tross for at hun bde gikk p feil side av stien og hadde hund, m jeg si at det gikk veldig fint. Jeg ble faktisk s stolt av meg selv som valgte flge den opprinnelige planen, at jeg nok var litt vel hyggelig nr jeg hilste p jenta med hunden. Det hele endte derfor med at jeg fikk en harmonisk gtur i skogen, akkurat slik jeg hpet p, og jeg mtte heller ingen andre p veien.

 

Jeg begynner skjnne at jeg har en del jobbe med, nr jeg faktisk velger g en helt annen vei bare fordi det kommer noen imot. Jeg vet enda ikke hvorfor jeg reagerer snn -jeg er jo tross alt egentlig veldig glad i folk, og sannsynligheten er vel relativ liten for at det er en seriemorder eller kidnapper som er ute og gr, og som har utpekt meg som neste offer?

 

Da jeg dela jula for et eldre ektepar

N ligger jeg rett ut p en solstol i hagen og skriver dette innlegget. Jeg har nettopp kommet hjem fra stranda, hvor jeg har vrt i fire timer sammen med elevene mine -en helt ok dag med andre ord. Den dagen jeg skal blogge om n var derimot ingen spesielt bra dag...

Vi skal tilbake til den tiden hvor jeg var kjrende postbud, og jeg kjrer som vanlig den samme gamle ruta p Eik. Jeg tror vi ogs denne ganger er i r 2007, alts det samme ret jeg fikk kjrekortet. Det er jul, nrmere bestemt lille julaften, og siden jeg ELSKER jula er jeg i kjempehumr. Jeg har til og med tatt p meg en nisselue for anledningen, slik at jeg kan spre glede og varme hos alle jeg treffer p postruta denne herlige dagen. 

Jeg har fremdeles prosjektet som gr ut p utforske hvilke postkasser jeg kan kjre helt bort til med bilen gende, og har derfor bestemt meg for prve om jeg kan levere post gjennom vinduet til et postkassestativ som befinner seg p slutten av ruta. Stativet bestr av fire kasser ved siden av hverandre, og jeg gosser meg nr jeg ser at jeg fr det til -enda et stopp hvor jeg slipper g ut av bilen! Julestemningen er komplett, og jeg spiller "O helga natt" p repeat. 


For komme ut p hovedveien igjen m jeg rygge inn i en grdsplass for snu. Siden jeg n endelig har lrt hvordan man fr bilen i revers br det egentlig ikke vre noen sak, men nr denne bloggen tross alt skal vre en blanding av tragisk og komisk regner jeg med at dere allerede har skjnt at rygginga ikke gikk spesielt bra...  "O helga natt" og jeg synger om kapp samtidig som jeg hrer et stort smell. Bilen brstopper og jeg hrer masse skumle lyder bak den. Jeg ser i speilene, men ser ingenting! Frst er jeg overbevist om at jeg har kjrt over en person, som n ligger flatklemt og blodig under bilen. Jeg er derfor skjelven og livredd nr jeg sleper meg ut av bilen for sjekke sta. Et grusomt syn mter meg: Den flotte, spesialmurte og sikkert dritdyre stolpen til herr og fru Stolperud er knust i fire store biter, som n ligger pent passert etter hverandre p bakken. Postbilen har ftt en stor bulk og jeg har ftt en enda strre klump i magen. Hva skal jeg gjre?

Min aller frste tanke var at jeg burde forlate stedet og komme meg s langt bort som overhodet mulig. Det var jo sikkert ingen som s meg, og ingen i huset var kommet ut enda. Klumpen i magen vokste seg bare strre og strre, og den drlige samvittigheten slepte meg til slutt bort til inngangsdra til herr og fru Stolperud. Jeg ringte p, skyldbetynget og nedfor, og jeg hrte lpende, glade ftter nrme seg dra, fr ekteparet sammen pnet den...

 

Ekteparet Stolperud ble helt i ekstase over se meg, og de syntes det var stort f selveste postdama p dra lille julaften. De skrt av nisselua mi og syntes jeg var kjempefin, fr de s sprrende mot postbilen for f et glimt av den store pakka jeg tydeligvis mtte ha med til dem, siden jeg ikke klarte bre den til huset selv. Jeg mtte da forklare dem at jeg ikke hadde med noen pakke til dem, og at jeg kom i et helt annet, litt mindre hyggelig rend. 

 

Ekteparet ble helt fra seg nr jeg fortalte hva som hadde skjedd, og der og da angret jeg veldig p at jeg ikke bare hadde kjrt avgrde. Det frste de lurte p var hvorfor jeg hadde kjrt p den rdyre, elektriske stolpen deres, og det hadde jeg egentlig ikke noe godt svar p, da jeg naturlig nok ikke gjorde det med vilje. De lurte ogs p hvorfor jeg ikke s den, og heller ikke da kunne jeg komme med et spesielt godt svar. Etter ha gitt ekteparet Stolperud tidenes drligste frjulsgave, mtte jeg nok engang ringe grtende til sjefen for bekjenne mine synder.

 

Jeg ringte ogs pappa, som jeg er vant til at fikser alt, med hp om at han kanskje kunne reparere stolpen deres, slik at julefreden endelig kunne senke seg. Siden pappa ikke er utdannet murer kunne han selvsagt ikke det, og den tid dette skjedde p lille julaften var det heller ikke enkelt f tak i en ordentlig murer til gjre jobben. Jeg ringte nok mellom 15-20 firmaer i Vestfold uten hell, men det virket som om de alle syntes situasjonen var en blanding av sjarmerende, komisk og trist, og det var, om ikke annet, mye medlidenhet hste. 

Det tok flere mneder fr porten ble fikset, og resten av min karriere i posten passet jeg p parkere i en gate LANGT unna nr jeg skulle levere post til ekteparet Stolperud. Faktisk pleide jeg snike meg bort til postkassene i omrdet, samtidig som jeg prvde lukke dem s lydlst som mulig, slik at ingen oppdaget meg.

Siden denne dagen har jeg ikke mtt p dem noe mer, og jeg gr fremdeles i stor bue utenom gata deres hvis jeg mot all formodning befinner meg i det omrdet. 

#post #postmann #postdame #tegneblogg

To ting som gjorde 17. mai litt kjip

Hadde egentlig tenkt til blogge om 17. mai litt fr, men s har det vrt s fint vr at jeg heller har villet ligge paddeflat ute i en solstol og bare nyte sommervarmen. 17. mai er en dag jeg bestandig har likt veldig godt, kanskje srlig de siste ti rene. Jeg gledet meg derfor ogs mye til dagen i r, og med unntak av to sm ting ble dagen ogs i r veldig fin. 

 

#1 Halvard ble bsja p i toget

Samboeren min og faren til barnet mitt heter Halvard. Han jobber som lrer p smskoletrinnet for yeblikket, og derfor m han g i det store 17. mai-toget i Tnsberg. Han hadde akkurat ftt kustus p de tyve tteringene sine da det fatale skjedde; han ble bsja p av en vettskremt mke som flyktet fra kanonsalvene som signaliserer at toget skal g. Det ble da fullt kaos i rekkene, og den nyinnkjpte dressen til Halvard fikk en ripe i lakken, samtidig som gleden over g i tog ble betraktelig redusert. 

 

# 2 Jeg ble ledd av offentlig

I alle r har jeg vrt en ivrig bundadmotstander, i den betydning at jeg selv har nektet ifre meg plagget. Jeg har opptil flere ganger ftt tilbud om bde den ene og den andre bunaden, men jeg har alltid takket bestemt nei. Etter mormoren min dde fikk jeg sprsml om jeg ville arve hennes, og jeg ble ganske overrasket da jeg merket at, ja, det ville jeg faktisk. Jeg har derfor hatt bunad i to r n, og fler meg fortsatt litt stolt-flau over g med den. Flau fordi jeg alltid har vrt s veldig imot g med bunad selv, og fordi jeg n dermed gr i mot egne prinsipper, noe som hverken er spesielt gy eller enkelt for meg. Stolt fordi den er mormor sin, og fordi jeg vet hvor stort hun hadde syntes det hadde vrt se meg i den. Jeg gr derfor rundt litt snn som dette:

Uansett, bde mamma og Halvard gikk i toget i byen, og det var derfor ingen andre enn fatter'n hjemme til hjelpe meg med f p bunaden. Siden han er enda mer bundadmotstander enn meg, valgte jeg derfor ikke involvere han i det hele tatt. Etter mye om og men var jeg fornyd med resultatet, og pappa, Ivar og jeg kjrte stolte og glade til byen for se p toget. Vi fant oss plass p et veldig folksomt sted (som jeg forvrig hater), og jeg smilte stolt til alle de som beundret meg og bunaden min. Stoltheten varte helt til en kollega kom sprintende over gata mot meg. Jeg tenkte at hun nok var veldig glad for se meg, og syntes det var innmari koselig at hun viste en s tydelig iver over mte meg p denne store dagen. Dessverre var det ikke derfor hun kom hastende over gata: Hun og familien hadde sett at jeg hadde p bundadsbeltet feil vei, og syntes derfor det var p sin plass hjelpe meg f det p riktig, slik at jeg slapp skjemme meg ut foran hele byen...

 

 

Hele gata fikk selvsagt med seg dette, og jeg s folk humre og le mens de smilte p en slik mte som bde viser medlidenhet og og oppriktig glede for se situajsonen live. I det yeblikket inns jeg at jeg faktisk er veldig vant til bli sett p og ledd av akkurat p den mten, litt snn "stakkars, ste, lille vennen"-aktig.

Jeg husker for eksempel det skjedde den gangen vi skulle p vintertur med friluftslivsstudiet jeg tok: Vi skulle vre p Hemsedalsfjellet i en ukes tid, og det var meldt -20 grader i gjennomsnitt alle dagene. Jeg hadde for anledningen pakket med meg fem kilo appelsiner og 1,5 liter ublandet saft, og var stolt over ha husket p disse, i mine yne, smarte matvarene. Jeg tenkte ikke p at dette var ting som ville fryse til is fr jeg rakk s mye som si "Hemsedal", og at de derfor ikke ha annen betydning enn ekstra vekt i sekken.

 

 

Eller den gangen jeg fikk jobb i barnehage og mtte fornyd opp til avtalt tid, bare for f beskjed om at jeg var kommet til feil barnehage... (mer om det senere)

 

Eller den gangen jeg hrte p Taylor Swift p full guffe i bilen, og ikke fikk med meg at fartsgrensa var 40 og ikke 80, og ble stoppet i fartskontroll.

Jeg antar moralen i dette innlegget er at ingen av oss er feilfrie, og at vi alltid er "under opplring".

#tegneblogg #17.mai  #nasjonaldag #nasjonaldagen #bunad

Hvordan f bilen i revers?

En kaldt novemberdag i 2007, fikk jeg omsider somlet meg til ta lappen, noe som gjorde at jeg ikke lengre trengte sykle med post p vinteren. Det tok omtrent n mned fr jeg faktisk torde kjre postbilen, men nr jeg frst var i gang syntes jeg det var utrolig befriende. Det er imidlertid to episoder i postbilen jeg gjerne skulle vrt foruten, og den frste fr dere n:

Nr forholdene ligger til rette for det er jeg litt lat, noe som gjorde at jeg kjapt begynte  utforske hvilke postkasser jeg kunne kjre helt inntil med bilen, slik at jeg slapp g ut. Jeg hrte som regel p Taylor Swift p full guffe, og syntes det var innmari irriterende hele tiden mtte avbryte sangene bare for levere litt post. Denne episoden finner sted i innkjrselen til et hus, og jeg prvde kjre helt opp til postkassa for levere dagens brev gjennom bilvinduet. Det gikk kjempefint, og jeg var rimelig fornyd med den nye oppdagelsen da jeg skulle rygge ut.  

Jeg satt bilen i revers, clutchet og gasset, men bilen ville bare kjre fremover. -Merkelig, tenkte jeg og satte bilen i revers p nytt. -Jeg mtte nok sikkert bare ha giret feil? Det samme skjedde nok en gang, og n var jeg bare centimeter unna garasjen som tilhrte huset. Jeg begynte merke panikken bre seg i kroppen samtidig som jeg igjen prvde gire for f bilen i revers. PANG! sa det da jeg traff garasjedra frste gang. PANG! sa det ogs andre, tredje og sjette gangen...

Etterhvert kom ei jente som bodde i huset ut, og hun ble stende og kikke forfjamset p den noe merkelige situasjonen som fant sted i oppkjrselen hennes. Hun spurte om hva i alle dager jeg dreiv med, der jeg stod og stanget nonstop i garasjeporten hennes. P det tidspunktet var jeg blitt temmelig desperat, og jeg hylte og skrek av frustrasjon. Jeg husker at jeg, noe pinlig berrt, spurte jenta om ikke hun kunne rygge ut bilen for meg, men hun hadde ikke lappen og kunne derfor ikke kjre bil. Hun gikk videre mens jeg fortsatte den eviglange dansen med garasjen uten vre i nrheten av klare rygge bort. 

Etter ha stanget i garasjen et sted mellom 15 og 20 ganger og grtt meg tom for trer, mtte jeg bite i det sure eplet og ringe sjefen min for f hjelp. Hun hadde problemer med skjule latteren da hun forklarte meg at giret hadde et spesielt "grep", og at jeg mtte trykke det ned fr jeg satte det i revers. Dette var jo ikke noe jeg hadde lrt p kjreskolen, og jeg syntes det var urimelig anta at folk bare skulle forst dette snn uten videre.

Det endte med at jeg aldri kjrte bort til den postkassa igjen, men at jeg heller parkerte pent i veien og tok beina fatt!

Ukas overskrift

Som i alle andre uker har jeg ogs denne uka opplevd flere stressende situasjoner, og n av dem fr dere her. Ukas overskrift handler som vanlig om en ganske normal situasjon, men hvor jeg stresser meg undvendig opp. Denne gangen skal vi til en veldig vanlig situasjon, nemlig dagligvarehandel i nrbutikken... Jeg har allerede vrt inne p at jeg har et srs hyt konkurranseinstinkt og at jeg kan lage en konkurranse ut av nesten hva som helst, og dette er et godt eksempel p det!

Selve handleturen foregr ganske normalt, det er frst nr jeg kommer til kassa for betale at stresset kommer. Her lager jeg nemlig en beinhard konkurranse mellom meg og vedkommende som str i kassa, hvor det hele gr ut p at jeg skal klare pakke alle varene fr kassadama har gjort seg ferdig og er klar for ta betaling. De gangene jeg handler mange vanskelige ting, alts snne varer som m sls inn manuelt, gleder jeg meg ekstra til komme frem til kassa, og jeg fler at jeg har et klart overtak.

 

Mye av handleturen bruker jeg til finne typiske vanskelige varer, samtidig som jeg pnsker p slue mter f kassadama til bruke ekstra tid. Det kan for eksempel vre dele opp bananklasene og legge bananene n og n i kassa, eller handle flere rundstykker, men legge dem i ulike poser...

 

Selve kassaopplevelsen blir derfor relativt slitsomt, og jeg pakker s fort at man skulle tro at det stod om livet. De gangene det er en treg person i kassa blir jeg nesten litt skuffa, fordi konkurransen blir s lett.

Etter ha jobbet for full maskin med pulsen nrmere maksgrensa, ender det som regel med at det er jeg som vinner. Da kan jeg gjerne bli stende litt nonchalant i enden av kassa, for liksom vise at jeg er ferdig og at det tar for lang tid. De gangene det er jeg som seirer fler jeg meg som en skikkelig vinner, og gr med hodet hevet resten av dagen. Klarer jeg derimot ikke vinne blir jeg mutt og sur, samtidig som jeg fr et slags elsk-hat-forhold til han eller hun som sitter i kassa. Jeg oppsker derfor alltid samme person ved neste anledning, for og  virkelig vise hvem som faktisk er den raskseste av oss!

Nok en teit situasjon stresse seg opp over, og avisoverskriften ser dere her: 

Jeg er klar over at kassadama ser ut som en mann, s her er det pent for tolkning...

le nr man egentlig br grte

For omtrent tre uker siden var jeg ute i Tnsberg og drakk l og spiste god mat med kollegene mine. P samme sed var ogs mamma med sine kolleger, og stemninga var relativt bra. Det var helt til mamma skulle gi meg en trist nyhet...

Min familie reagerer ikke helt som andre familier nr ting er litt triste eller vanskelige, noe som kan virke litt spesielt for personene som er rundt oss nr vi fr triste nyheter eller opplever noe flt. Jeg husker for eksempel godt en sommerdag for kanskje 15-20 r siden, hvor jeg var p stranda sammen med mamma og gjengen. Jeg skulle svmme ut til badeflten sammen med lillebroren min og en yngre tremenning, men siden jeg er livredd for brennmaneter lot jeg tremenningen min svmme frst den siste halvdelen.

Like fr vi var kommet frem til badeflten skjedde det som ikke skulle skje: tremenningen min brant seg skikkelig p en brennmanet i ansiktet og p kroppen. Jeg glemmer aldri hvor fort han svmte tilbake til land etter han ble brent, og jeg er sikker p at selv landslaget i svmming skulle slitt med holde flge. Jeg burde jo syntes det var trist at han ble brent fremfor meg, men samtidig syntes jeg hele situasjonen var hysterisk morsom. Jeg reagerte derfor med f skikkelig latterkrampe, og mtte svmme under vann tilbake til land, slik at de andre ikke fikk med seg det lille utbruddet mitt...

Hvertfall... Vi var p restaurant og stemninga var god. Jeg skulle en liten tur p do, og mtte passere bordet til mamma og hennes kolleger. Hun vinket meg bort og fortalte at hun hadde en trist nyhet fortelle meg. Jeg ble frst veldig bekymret og redd, og ikke minst nysgjerrig. 

-Det er tante Solveig...Sa mamma.
-Hva? Er hun dd? Sa jeg samtidig som jeg ikke klarte slutte smile og humre
-Ja, dessverre dde hun n p mandag! Sa mamma og mtte le hun ogs...

 

Det hele endte med at vi lo hjertelig begge to, samtidig som mammas kolleger s forvirra p hverandre. De m jo ha trodd at det var jeg og mamma som hadde tatt livet av gamle tante Solveig med gift. 

Jeg m bare f presisere at hverken jeg eller mamma var spesielt glade for at tante Solveig dde, og at vi selvsagt syntes det er veldig trist. Vi er bare ikke helt som andre mennesker, og reagerer med latter nr man egentlig skal grte! Hper det er flere enn oss som er snn....

God helg!

Det er p hy tid med en ny generasjon russ!

Siden jeg jobber som lrer p en videregende skole, behver jeg ikke akkurat vre rakettforsker for forst at russetiden n er i full gang. Nr jeg i dag gikk min daglige skogstur (ja, jeg er egentlig 65 r) begynte jeg tenke litt over dette med russ og russefeiring, og jeg kom frem til at det egentlig er en helt annen gruppe enn avgangselever p videregende som burde vre russ. Jovisst har de (snart) fullfrt 13 r med skole, men vi som er blitt litt eldre kan vel skrive under p at de frste 13 rene av skolegangen bare er "piece of cake" i forhold til hva som kommer senere i livet. Hvert r leverer flere tusen nordmenn nkkelkort og vernebriller for siste gang, fr de legger ut den slitte stresskofferten sin p finn.no. Et langt kapittel i livet er n over, et kapittel fylt av lange arbeidsdager, svette og gode vennskap, og det er p tide g inn i en ny epoke av livet -pensjonisttilvrelsen.  Mange av dem har jobbet i nrmere femti r, s er det noen som hadde fortjent en skikkelig lang og seig feiring m jo det vre alle de nybakte pensjonistene? 

Jeg syntes det er p hy tid at det innfres en rlig russefeiring for alle nye pensjonister, med landstreff, russeknuter, rulling og det hele. For f til det m regjeringa frst og fremst g inn for at alle pensjonister gr av med pensjon til samme tid hvert r; snn p stende fot foreslr jeg slutten av juni. 

For at det skal bli tydelig for resten av samfunnet hvem de vordende pensjonistene er m de ha p matchende antrekk. Fra 1. juni foreslr jeg derfor at de til enhver tid har p seg rosa eller bl onepiece, slik at det ikke er noe tvil om hvem som er rets "avgangskull".

For f mest mulig ut av russetiden blir juni ogs en mned hvor pensjonist-russen m jobbe hardt for skaffe seg russeknuter, for eksempel noen av disse:

#1  sitte en hel arbeidsdag under pulten

 

#2 Overnatte i hagen til sjefen

 

#3 Spise tre berlinerboller uten slikke seg rundt munn

 

#4 Putte to tamponger i munnen og drikke n l

 

Etter ha sanket s mange russeknuter som mulig kan pensjonistene glede seg til et gigantisk landstreff hvor alle kommende pensjonister fra hele landet mtes for en heidundrandes fest. Her vil det vre konsert med artister som blant annet Ole Ivars, og det vil vre boder som selger passende mat og drikke. Landstreffet stenger selvsagt senest klokken 23, slik at pensjonistene enkelt kommer seg opp til 06:30 dagen etter.  

 

Frem og tilbake til landstreffet kan pensjonistrussen rulle i minibusser med stort toalett, karaokemaskin og gigantiske hytalere p taket. "Rulle" kan de for s vidt gjre hele den siste mneden som arbeidere, slik at de fr mest mulig ut av den siste tiden p jobb.

Jeg tror at flere pensjonister vil glede seg til g av med pensjon dersom vi fr til en slik ordning i fremtiden. Jeg tror ogs at mange kommer til vre s slitne at de virkelig fr nytt den nye tilvrelsen, samtidig som de kan se tilbake p tiden p jobb som minnerik og magisk. For det er vel ofte slutten p en epoke vi husker best?

Jeg slr et slag for at vi sammen gr inn for innfre pensjonistruss-2019, slik at alle fremtidens pensjonister fr den markeringa de faktisk fortjener!

 

Er det noen russeknuter dere savner s si ifra, s kan jeg lage et oppflgingsinnlegg hvis det er interesse for det!

#russ #russetid #pensjonister #rt