Historien om yogamannen

Hva gjr du nr det kommer inn en halvnaken og hrete mann i yogatimen, og han i tillegg bestemmer seg for legge seg klint inntil deg? Dette innlegget er dedikert til yogamannen!

I september ble jeg sykemeldt fra jobben, og fysioterapeuten min anbefalte meg begynne med yoga. Jeg fulgte rdet hennes og i litt over n mned trente jeg yoga nesten daglig, helt til jeg sluttet igjen. Jeg har en tendens til g litt "all inn" p nye ting, fr det s dabber helt av etter en stund. Dette var nok et slikt eksempel. Uansett, etter ha vrt borte i fem mneder bestemte jeg meg for begynne p'n igjen. Jeg likte tross alt treningsformen veldig godt, samtidig som jeg tror, mer enn noen gang, at jeg har veldig godt av pustevelsene og alt det som dreier seg om koble av og gi slipp. Dette var i starten av mai, og jeg troppet opp p yogaen, fant matta mi i bunnen av mattehaugen, og var mer motivert enn noen gang.
 


Timen jeg skulle vre med p var Yin yoga, -en helt rolig time hvor man er lenge i hver stilling. Dette er med andre ord en time med lavt aktivitetsniv, og de fleste har p seg varme klr, helst av ull, for holde p varmen. Det vil si, alle unntatt yogamannen.

 

 

Det var tre-fire andre deltakere i det store rommet denne kvelden, og yogamannen kikket seg rundt fr han bestemte seg for legge seg ved siden av meg. Til tross for at det var MYE ledig plass insisterte yogamannen p at han skulle legge seg s tett inntil meg og matta mi som mulig. Han la seg faktisk s nrme at den litt sjenerte komfortsonen min bde svettet og grt, og det eneste jeg ville var forlate rommet hylende. 

 

 

Jeg forstod tidlig at matten til yogamannen var spass nre min at det fr eller siden kom til  ende med unsket nrkontakt, hvertfall fra min side. Jeg hadde selvsagt rett. Innen det var gtt en halv time hadde yogamannen krafset borti meg bde to og tre ganger, og jeg var s ubekvem at jeg ikke visste om jeg skulle le eller grte.

 


Det jeg sliter med forst er hvorfor yogamannen p dd og liv mtte komme uten skjorte: Ikke var det spesielt varmt, hverken inne eller ute, og som sagt, dette var en VELDIG rolig time hvor man ikke svetter. Nr jeg var p mitt mest ubekvemme prvde jeg tenke at kropp er topp og s videre, men jeg m si at jeg syntes det hele var innmari ubehagelig. Hver gang jeg snudde meg mot yogamannen ble jeg tvunget til se p den nakne, hrete overkroppen hans, og hver gang han snudde seg ble jeg enten tafset p, eller bekymret meg for bli det.

 


I gr var jeg p Yin-yoga igjen, for frste gang siden jeg mtte yogamannen, men denne gangen var han ikke med p timen. P Yin-yoga bruker man en slags ullmatte over den vanlige matten, og disse ullmattene lner vi fra yogastudioet. Jeg klarte ikke glemme synet av den halvnakne yogamannen som l p en slik ullmatte mens han gned den hrete og klamme overkroppen sin mot den, som om det skulle vrt hans livs strste kjrlighet. Jeg angret meg derfor idet jeg skulle hente en slik ullmatte, og jeg kommer nok heller aldri til bruke disse igjen, noe som er veldig synd da de ker komforten p timen betraktelig.

Kanskje jeg som er jlete? Hvordan er det med komfortsonen deres? Er alle velkomne inn?

Liker du innholdet? Flg meg gjerne p facebook 

En forelders verste mareritt!

Dette innlegget handler om det mest grusomme man kan tenke seg som forelder; at barnet havner i en ulykke. Innlegget baserer seg p Line Victorias historie om det fatale hun opplevde som trering.

En blogg jeg ofte klikker meg inn p er bloggen til Line Victoria, kanskje best kjent som Supporterfrue. Hun skriver bde morsomt og underholdende, samtidig som hun s lite selvhytidelig som det gr an bli. Alts akkurat et slikt menneske jeg har sansen for! For en tid tilbake skrev hun et innlegg som ikke var spesielt morsomt, men som gjorde veldig stort inntrykk p meg. Kanskje det kommer av at innlegget tar for seg en av mine aller strste frykter som smbarnsmor; at det skjer noe forferdelig med et barn. Innlegget tar for seg en situasjon de fleste smbarnsforeldre sannsynligvis vil kjenne seg igjen i, det at man bare skal gjre en bitteliten ting mens barnet leker s fint p egenhnd. 

Line vokste opp like ved et vann, og en vrdag fikk den tre r gamle jenta leke noen minutter alene p brygga nedenfor huset mens pappaen bare skulle kjapt inn for gjre noe. Gjremlet tok lengre tid enn frst antatt, og nr han kommer p at Line, uten redningsvest og svmmeopplring, har vrt alene en stund ved vannet lper han ned med en vond flelse i magen. Et grusomt syn mter han; taktoren hun lekte med ligger veltet p brygga og jentungen er ikke se. 

 

 

Den tre r gamle Line har falt i vannet og ligger livls p bunnen nr faren etterhvert fr ye p henne. Denne grusomme hendelsen ender, mot alle odds, godt, da pappaen til Line kan frstehjelp og fr liv i den blfrosne dattera si fr ambulansen er kommet frem. 

 

 

En av grunnene til at denne historien treffer meg s veldig er nok fordi vi har ei lita elv rett bak huset vrt, hvor Ivar elsker vre. For et par mneder siden mtte sprinte inn p do, da jeg har nyaktig fem sekunder fra jeg merker at jeg m tisse til det faktisk skjer, og Ivar ble alene i hagen i toppen ett minutt. Han var ikke se nr jeg kom ut igjen, og den forferdelige flelsen jeg hadde i magen nr jeg lp mot elva, kan omtrent ikke beskrives med ord. Heldigvis var ikke han i elva, men p lekeplassen p den andre siden av huset. Poenget er at ting skjer s innmari fort, og at vi ikke kan f vrt forsiktige nok. Samtidig syntes jeg det er viktig ikke vre totalt overbeskyttende heller, og jeg vet hvor viktig og nyttig det er for barna f utforske litt p egenhnd uten bli overvket konstant.

Jeg er i alle fall utrolig glad for at det endte godt med Line, og historien hennes fikk hvertfall meg til nske vre litt mer ppasselig fremover. Ivar er jo den aller viktigste personen i livet mitt, og er helt uerstattelig! Helt grunnleggende frstehjelp er ogs noe som nok engang viser seg vre livreddende, og jeg hper flere enn meg blir lystne p lese seg opp p hjerte og lungeredning n ekstra gang. 

 

edf
Bruker jo egentlig ikke bilder fra virkeligheten, men n flte jeg at det passet! Se p'n da! 

Innlegget til Line Victoria kan du lese her

Flg meg gjerne p facebook 

Nr det lage kaffe blir et mareritt

Lurer du p hvordan du kan f en s enkel ting som kaffekoking til bli en blodseris konkurranse? Da br du lese videre for inspirasjon og tips!

N synes jeg det er p tide med et nytt innlegg i spalten overskrifter fra min hverdag, som da handler om situasjoner hvor jeg stresser meg opp mer enn strengt talt ndvendig. Denne gangen handler det om en s enkel og hverdagslig ting som lage kaffe. P min sedvanlige mte klarer jeg nemlig f en s simpel ting som kaffetrakting til bli en intens og slitsom konkurranse, hvor det str om liv eller dd. Slik er hendelsesforlpet nr jeg skal lage meg en liten kopp kaffe:

Kaffetrakting er, som de fleste vet, ganske basic: Det bestr av flgende fire steg:

  1. Du henter vann og tmmer i beholderen
  2. Du plasserer filteret korrekt
  3. Du mler opp passe mengde kaffepulver og tilsetter i filteret
  4. Start maskinen

Sprsmlet er da; hvordan i alle dager kan dette bli en konkurranse og et stressmoment i hverdagen?

Jo, konkurransen skjer ved at jeg endrer bittelitt p rekkeflgen i firetrinnsmodellen illustrert ovenfor. Jeg begynner derfor med steg 4, og starter maskina fr jeg har hentet vann. I sekundet maskina er skrudd p begynner dermed konkurransen. Jeg skal nemlig rekke tilsette vann, filter og nsket mengde kaffepulver FR vannet i det hele tatt har begynt  dryppe, og jeg har snn cirka 20 sekunder p meg. De gangene det for eksempel er tomt for kaffe eller filter, og jeg i tillegg m pne en ny pose med dette for bli ferdig kan det fort ta litt av...

 

 

Det trakte kaffe blir derfor en hard pkjenning, og nr noen spr meg om jeg ikke bare kan lage en liten kopp kaffe, fler jeg at verden rundt meg kollapser, for det er jo ikke BARE lage en kopp kaffe for meg. Det er et blodslit utav en annen dimensjon. 

 

 

Ukens overskrift er derfor som flger:

 

 

For bedre situasjonen litt har jeg derfor investert i presskanne og en snn maskin som kverner bnner (egentlig fikk jeg det vel i gave). Dette gjr livet mitt litt enkere, samtidig  som jeg gjerne egentlig vil rekke kverne bnner, vaske presskanna og leke med katten til naboen fr vannet har rukket koke.

Kanskje jeg m delta p en slags rehab for mennesker med overdrevet konkurranseinstinkt, om det i det hele tatt finnes. Tror jeg er kvalifisert!

Puppestress

Jeg har hele livet trodd at jeg har hatt megastore pupper. Hvorfor kan du lese mer om her:

Jeg m frst og fremst si at jeg har vrt litt i tvil om jeg skulle publisere dette innlegget eller ei, men s kommer jeg jo p at dere som leser bloggen min er lreite folk, s da gjr jeg det, selv om det er litt skummelt... Det handler om, som overskriften antyder, puppestress!

Helt siden jeg var 11-12 r har jeg hatt et litt anstrengt forhold til egen kropp, og srlig til brystene mine. Fra den dagen jeg frst merket mine nye kroppsdeler forskte jeg skjule dem s godt som mulig, gjerne bak gaffatape og oversized gensere, slik at ingen andre skulle f med seg at Kristine hadde ftt pupper. Det bli kvinne var derfor vanskelig i seg selv, men det er ogs n spesiell hendelse fra barneskolen som nok forverret forholdet mellom meg og puppene mine ytterligere...  

 


Jeg husker det som om det var i gr: Vi gikk i sjette eller sjuende klasse og hadde nettopp hatt gym. En del av jentene var i garderoben etter ha dusjet, da noen kom opp med den geniale ideen om at vi skulle stille oss opp etter puppestrrelse. Jeg som allerede hadde et drlig forhold til kroppen min fikk en stor klump i halsen nr jeg skjnte hva som holdt p skje: Jeg skulle bli kategorisert, plassert og studert av de andre jentene, og de skulle se p puppene mine, de samme puppene jeg ofte slo p kvelden, med hp om at de skulle bli mindre, eller aller helst borte. Hadde jeg kunnet velge mellom stupe i dden eller bli vurdert etter puppestrrelse, hadde jeg nok valgt det frste, men det var ingen vei ut der jeg stod i bare undertyet uten noe sted gjemme meg.
 


Det var to jenter som tok hovedansvar for inndelingen, og n etter n ble vi kommandert til stile oss opp p rekke. De med minst pupper ble ropt opp frst, og til slutt var det bare meg igjen. Det var alts jeg som gikk av med seieren og den flotte tittelen "klassens strste jur". Jeg har aldri flt meg mer mislykket og skamfull over "vinne" noe som jeg gjorde den gangen, og jeg husker at jeg grt p vei hjem fra skolen.  
 


Etter dette flte jeg meg, om mulig, enda mer ubekvem i egen kropp, og fikk enda strre puppekompleks enn tidligere. Det var jo n bevist svart p hvitt at jeg skilte meg fra de andre "normale" jentene med mindre pupper, og jeg ble stende igjen som en slags klovn, eller i alle fall en som var annerledes, ytterst p rekka. N var jeg i alle fall overbevist over at puppene mine var enorme, og i senere tid har jeg bde nsket og vurdert redusere dem for ikke skille meg s ut. 
 

Dette var en veldig ubehagelig opplevelse for meg, og enda tenker jeg ofte p episoden. Det var flere ganger, blant annet i garderoben etter hndballtreninger, at jeg fikk kommentarer p strrelsen p puppene mine, og selv om de ble gitt som komplimenter oppfattet ikke jeg det slik. Jeg tolket det bare som enda en bekreftelse p at puppene mine var s mega-giga-enorme at de faktisk mtte kommenteres av folk i tide og utide.

Jeg tror heller ikke at hun som ble stende p motsatt side, alts med de minste puppene, hadde en spesielt god opplevelse, uten at jeg husker hvem det var.  Jeg har i alle fall bestandig gtt rundt og trodd at puppene mine har vrt ekstremt svre, men n ser jeg jo at de egentlig ikke er noe spesielle i det hele tatt. Noe som er helt sikkert er at jeg har brukt alt for mye tid og krefter p skamme meg over dem.

Jeg vet ikke om dette innlegget egentlig har noe dypere budskap. Poenget er vel egentlig vise at vi alle har vrt stri med, det seg vre for store pupper, for liten rumpe, dissende lr eller andre, egentlig uviktige ting. Hvis vi heller har mer fokus p vre hyggelige mot andre enn skamme oss over egen kropp tror jeg verden uansett blir et bedre sted, bde for oss selv og andre. 

Er det noen som har opplevd noe liknende blir jeg veldig glad for lese ♥

Bloggen sin facebookside finner du her

PS: Hvis noen skulle lure: tegningene skal ikke forestille noen bestemte personer, men heller typiske normale kropper. Unntatt tegningene av meg selvsagt. De er tro kopi av hvordan jeg ser ut "in real life"

2 grunner til at jeg var verdens verste servitr

Det f jobb som servitr p Dolly Dimple's skulle vise seg by p mange utfordringer for en stakkars tidligere postbetjent. Les om to grunner til at jeg anser meg selv som verdens drligste servitr.

N syntes jeg det er p hy tid med et nytt innlegg som tar for seg mine tidligere jobber. Jeg tar en pause fra posten, og vi gr tilbake til hsten 2008, hvor jeg har flyttet hjemmefra for studere friluftsliv i Saftbygda Sogndal. Her skulle jeg bo p hybel sammen med en klassekamerat fra idrettsstudiene og to ukjente jenter. Allerede frste dagen tok jeg bena fatt for se om det var noen steder jeg kunne tenke meg jobbe. Sogndal er ikke s stort, s det eneste stedet jeg fant var Dolly Dimples. Jeg gikk derfor direkte opp dit og spurte om f snakke med daglig leder. Det fikk jeg, og bare to dager senere ble jeg tilbudt stilling som servitr.

Jeg husker jeg syntes det var veldig skummelt i starten, da det var s mye nytt sette seg inn i. For eksempel det huske hvilke bord som var hvor og det skulle bre masse tung drikke p et syltynt brett. Fr jeg lrte meg bordnummereringen brukte jeg en annen metode jeg selv syntes var veldig smart, nemlig at jeg noterte og tegnet i blokka mi hvordan de som hadde bestilt for eksempel en bankers og en sult s ut, -gjerne akkompagnert av en tegning for vre sikker p at jeg ikke skulle ta feil. Servitrblokka mi s derfor ut som dette de to frste mnedene:Det skal sies at metoden ikke var idiotsikker, kanskje heller idiotisk er rette beskrivelse, fordi dette frte til at det ble liggende mange lse ark med tegninger og beskrivelser rundt ved kassa, som Gud og hvermann kunne finne.

Det bre p brett var som sagt ogs noe jeg fryktet, ikke uten grunn: Jeg tror det var frste eller andre dagen min p jobb, og jeg hadde ftt drikkebestilling p n mugge vann. Jeg bar brettet bort til bordet, hvor det for vrig satt en fjong og litt fisefin dame.Jeg vet ikke hvordan det skjedde, men jeg fikk p en eller annen mte tippet brettet, slik at muggen med vann falt over denne fjonge damen, slik at bde hun og den helt nye mobilen ble gjennomvte.


Bde hun og jeg syntes selvflgelig at jeg var helt talentls som servitr, og jeg knakk sammen i grt samtidig som jeg lovet henne 20% rabatt p pizzaen sin (eller kanskje det var salat hun bestilte). 

 

 

Jeg hadde en ganske rff start p servitrjobben min, og dette er p ingen som helst mte det siste jeg har si om min tid p Dolly Dimple's. Jeg er faktisk litt usikker p om alt egner seg p trykk, eller om jeg i det hele tatt har lov til skrive om det! 

Ha en finfin onsdag <3

Dere, alts!

Herremne! For en respons jeg fikk etter det forrige innlegget jeg publiserte. Jeg hadde kanskje trodd at 5-10 av mine aller nrmeste ville klikke seg inn, men der tok jeg grundig feil. Jeg vil derfor bare si tusen takk til alle dere som leste, kommenterte, sendte melding, eller bare tenkte p meg i gr. Jeg setter mer pris p det enn jeg kan f sagt, og det er ikke noe problem vre pen om ting nr man har s mange flotte og empatiske mennesker rundt seg som jeg har. 
 

Jeg sender derfor en blomsterkvast til dere alle sammen. Jeg har plukket dem selv og pynta meg for anledningen!

Er ellers i gang med neste innlegg i spalten "mine jobber". Og vi skal til en helt ny arbeidsplass, et helt annet sted i Norge. Jeg tror det er viktig at bloggen ikke blir et nytt sted jeg m prestere, og jeg skal derfor prve fortsette med fokusere p at jeg skal kose meg med skrivinga og tegninga, og at det skal vre lystbetont. Det er nok fort gjort havne i et spor hvor blogging blir noe jeg M gjre s og s mange ganger per uke, og at gleden da forsvinner. Lettere sagt enn gjort, nr det eneste jeg vil er oppdatere og skrive mer :D 

Trr derfor ikke si nr innlegget blir klart, men det kommer <3

-Fr dere vet ordet av det!

Nr smertene aldri tar slutt

Jeg vet at jeg fremstr som bde glad, morsom og uproblematisk her p bloggen, og det er jeg vel egentlig i virkeligheten ogs, i alle fall til en viss grad. Samtidig er jeg inne i mitt livs tffeste periode, noe som gjr at jeg har det skikkelig vanskelig og leit akkurat n. Jeg tenkte derfor at jeg ville gi dere et lite innblikk i "skyggesiden" min, da jeg begynner tro p dem som sier at penhet er en fin ting. 

Fr jeg fikk barn hadde jeg alltid tusen baller i lufta: jeg sjonglerte mellom 3-4 jobber og utdanning, trente som en toppidrettsutver, og levde som en tenring. Jeg var hun som klarte alt, som gjorde alt, og som alltid var opptatt med noe. Jeg gledet meg derfor veldig til kunne bruke all energien min p snnen min, -endelig noen som virkelig kunne nyte godt av det. Etter Ivar kom til verden begynte jeg f mer og mer smerter i nakken og i ryggen, og n har det jaggu meg snart gtt to r hvor jeg omtrent har hatt vondt 24 timer i dgnet, hver uke, hver mned. Jeg har derfor ikke ftt brukt energien min p barnet mitt, og jeg har sett mye av utviklingen hans fra sofaen, i liggende stilling. 

Jeg skal ikke legge skjul p at det hele er noe herk. Det er ingen som vet hva som er galt, for alle bilder er normale. Det er ingen som vet hvor lang tid det tar fr jeg blir bra, eller om jeg i det hele tatt blir bra, for de vet jo ikke hva som er i veien. Jeg har vrt alt fra fullt til halvt sykemeldt fra jobb siden september, og fra ha trent 1-2 ganger daglig bestr min daglige trening n av korte gturer i skogen. Det fles som et eneste stort nederlag. Jeg som aldri har hatt en eneste sykedag, som selv fortsatte levere post med en brukket arm, og som alltid har mestret alt. S mester jeg ikke engang vre hjemme i permisjon eller komme tilbake til drmmejobben igjen. Nr jeg endelig bare skulle fokusere p n jobb og ikke fem, s tar det knekken p meg.

Det verste er egentlig alle skuffelsene. Jeg kan ha noen bra dager, og s plutselig blir jeg liksom straffet av kroppen min for ha det bra, s den gir meg ti ganger s mye smerter som vanlig, slik at jeg omtrent ikke kan bevege meg. Med slike nedturer nesten mnedlig i s lang tid, er det klart det pvirker tankene mine og livskvaliteten min, for jeg blir gende vente p neste angrep, som jeg jo vet at kommer. Selv nr jeg n begynner forst hvorfor smertene er der, vil det allikevel ikke slippe, og det gjr meg frustrert. 


I dag fikk jeg plutselig, uten forvarsel en strekk i nakken, og det er s vondt at jeg tror jeg kommer til stryke med snart. Samtidig vet jeg at jeg m prve tenke positivt, for jo flere negative tanker som kommer, jo verre blir ogs smertene. Det er ikke lett, og jeg vet snart ikke hva jeg skal gjre nr ingenting hjelper.

Jeg er egentlig ikke spesielt glad i fortelle om hvordan jeg har det, snn p ordentlig, og jeg bruker bloggen som et ledd i bli bra. For p den kan jeg fokusere p morsomme og humoristiske situasjoner, samtidig som jeg kan gjre noe av det jeg liker aller best, nemlig skrive. Jeg tror ogs at penhet er bra, og at det ikke er noe vits late som at alt er bra nr det faktisk ikke er slik. 

Humret mitt i dag er derfor snn:Legg gjerne igjen en kommentar om du har opplevd noe lignende, eller om du har noen tanker rundt temaet. Det er veldig fint hre fra andre som er i, eller har vrt i samme situasjon ♥

Hvor er alle de perfekte kroppene?

N har det vrt kjempefint vr her i Tnsberg i lang, lang tid, noe som har frt til at jeg og min lille familie har vrt mye p stranda. Lrdag var intet unntak, og vi s vidt rukket sette oss til i godstolene fr Halvard gjorde meg oppmerksom p at det ikke fantes perfekte kropper p stranda denne dagen. Jeg betraktet alle menneskene rundt meg, og jammen hadde han ikke rett. 
 

Jeg lette lenge etter en av de skalte perfekte kroppene som vi eksponeres for hver eneste dag p sosiale medier og nettet generelt, du vet, flat, markert mage, thigh-gap og oppblst rumpe, men jeg s ingen. Det jeg imidlertid s var pappamager, pannekakerumper, grevinneheng, cellulitter og gnissende lr langs hele rekka, og vet dere hva: jeg har ikke vrt s glad p lenge! Jeg kunne jo faktisk kjenne meg igjen i menneskene rundt meg: jeg s de "firkantede" hoftene mine hos flere andre damer -de hoftene jeg trodde jeg var den eneste i verden som hadde, og jeg s andre med rde gnagesr mellom lrene, forrsaket av mangel p thigh-gap. jeg smilte fra re til re. Jeg kunne fle meg normal. Ikke feit og stgg som jeg gjr nr jeg sammenligner meg med alle de perfekte menneskene p instagram.

 

Nr jeg tenker over hvor absurd mange "perfekte" kropper jeg ser hver eneste dag, syntes jeg det er veldig rart at ikke n eneste av disse personene var p den folksomme stranda vi var p denne dagen. Jeg aner derfor ugler i mosen, og gr utifra at alle de perfekte kroppene har sin egen lille perfekte strand som selvsagt holdes helt hemmelig for alle oss andre ddelige. P denne stranda er det "invites only" og strengt vakthold, slik at de perfekte kroppene slipper eksponeres for kjrlighetshndtak og kosemager.

 



Eller s er det vel slik at det faktisk bare er et ftall av oss har en "perfekt" kropp, men at vi "normale" ikke deler lettkledde bilder i samme grad, som igjen frer til at vi tror at det er hull mellom lrene, paddeflat mage og silikonpupper som er normalen.

 

Jeg slr derfor et slag for at vi alle blir flinkere til vise hva som er normalt og at vi ser forskjellige ut, uten at det er noe skamme seg over. For det er faktisk ikke noe gy sammenligne seg med dem med meterlange, syltynne bein, sixpack og sprettrumpe. Selv er jeg er veldig klar over at jeg har forandret meg mye etter graviditeten, og jeg syntes ikke det er nevneverdig morsomt vre en strre og mindre trent utgave av meg selv. Samtidig orker jeg ikke slutte spise pizza, godteri og is, s jeg vil heller leve med de ekstra kiloene jeg har ftt og prve fle meg bra allikevel.

 

Jeg vil i alle fall mye heller tilbringe en dag p den "normale" stranda og fle meg bra, fremfor vre p den "perfekte" og fle meg stygg!

Nyt sola da, og husk solkrem <3

Kona til og "hola mannen"

I dag vil jeg gjerne dedikere et innlegg til en av bloggene jeg liker lese, nemlig bloggen til Christina, eller bedre kjent som kona til. I gr skrev hun et innlegg som rrte meg veldig. Innlegget er forholdsvis enkelt, men allikevel s fint og srt.

Konatil og familien er p ferie i Spania, og daglig mter de en eldre spanjol som sitter p en stol utenfor huset sitt og betrakter livet rundt seg. Han sier bare ett ord: "hola", men allikevel har han klart gjre stort inntrykk p familien.

 

At hola-mannen betyr noe for dem forstr de nr han plutselig en dag ikke lengre sitter p den vante plassen sin og sier hola, for n har han havnet p gamlehjem. De daglige mtene med den gamle spanjolen tar uten brtt slutt, og i en slik situasjon kan man fort tenke at man kanskje skulle vrt enda hyggeligere eller prvd snakke enda mer med han for lre mer om historien hans.

 

 

Vi mennesker er rare. Tenk at en person man aldri har sagt mer til enn "hola" kan utgjre en stor forskjell p hvordan vi har det. Tenk da hvor stor forskjell vi kan utgjre for andre, bare ved vre litt vennlig innstilt og hilse!

Jeg syntes det er utrolig trist at hola-mannen n er borte fra gata og stolen sin, men jeg tenker at vi alle kan lre litt av ham: si hei, vr hyggelig og smil. Folk setter pris p det, og vi kan gjre dagen til andre bedre. Vi vet heller aldri hvor lenge vi har dem som er rundt oss, s ta kontakt og vis interesse mens det enda er mulig. 

Flg tegneserielivet p facebook da vel ♥

Nr barnet ditt blir en kattehater

Jeg har et veldig anstrengt forhold til katter, eller rettere sagt: jeg er livredd for dem. Det har jeg vrt siden jeg var bitteliten og lekte litt ivrig med en kattunge og et garnnste. Kattungen ble mer og mer gira, og til slutt klorte og bet den meg, som igjen resulterte i en akutt og senere kronisk frykt for katter. Katter kan virke som om de er din beste venn, fr de plutselig gr til angrep, og snne venner liker jeg ikke!

 

Jeg har omtrent det samme forholdet til katter som jeg har makrell i tomat: jeg avskyr det som pesten, vil helst ikke vite at det eksisterer, og i alle fall ikke ha det i mitt eget hus. Hvis det mot all formodning befinner seg i samme rom som meg, m en av oss g!

 

Jeg husker ogs at jeg hadde en rosa liten kassettspiller som barn, og at jeg en morgen stod opp fr mamma og pappa. Jeg ville hre p kassetten min og trykket p play. Da kom den store, sinte, svarte, skumle katta til fru Haugen p, og det var den sangen jeg var mest redd for i hele, hele verden. Jeg husker at jeg hylte av skrekk, kastet kassettspilleren i bakken og lp opp trappene til rommet til mamma og pappa, hvor jeg kunne vre trygg for kattemonstret. At den sangen i det hele tatt er en barnesang er et mysterium for meg. Makan til skumle greier.

                                                                                                                              

Uansett, her i nabolaget er det en stor, sint, skummel og oransje katt som vanker rundt som om den eier gata. Den skremmer livet av meg minst annenhver dag, og den gjr at jeg nok sakte men sikkert nrmer meg faregrensa for hyt blodtrykk.

Aller helst vil denne katten vre i hagen vr, noe som frer til at det stort sett er den jeg ser frst hver morgen og den jeg ser sist hver kveld. En annen interesse den har er snike seg innp meg, og jeg gr derfor p t hev hver gang jeg er ute. Ivar elsker denne katten og lyser opp som en sol hver gang den kommer hjem til oss. Redselen jeg i utgangspunktet har for katten blir heller ikke bedre av at bde katteeieren og andre naboer stadig forteller at den katten er helt og holdent gren, og at den plutselig kan angripe uten forvarsel. Jeg er derfor hundre prosent sikker p et bakholdsangrep hver gang den er i nrheten, og det lyser uforutsigbarhet gjennom ynene dens.

 

 

 

Hvertfall, lrdag morgen startet dagen som normalt: Ivar og jeg gikk ut og fant som vanlig katten i hagen. Ivar leker glad med pus, mens jeg prver f han til holde trygg og god avstand. Etter en stund mtte vi inn, fordi jeg har satt brd i ovnen. Det er da det fatale skjer: katten kommer ogs inn! Inn i min trygge kattefrie boble! Inn p det eneste stedet jeg ikke har behvd vre redd for den! Jeg aner ikke hvordan jeg skal f den ut, for jeg vil ihvertfall ikke kjefte eller skremme den ?da angriper den jo garantert. Jeg hyler og roper p Halvard som ligger og sover enda, mens Ivar sjokkert str og bevitner det hele p sidelinja.

 

 

 

Katten gr til slutt ut av seg selv, men kommer snart inn igjen. Da skjer det noe med Ivar. Han fr et livredd utrykk i ansiktet, samtidig som han begynner grte og sier nei nei, redd og farlig  til katten.

 

Ivar og katten er derfor ikke venner lengre, og hver gang han hrer noen nevne ordet pus, blir han helt satt ut, og assosierer pusen med det vre redd og at noe er farlig eller unsket. Jeg har gjort snnen min om til en kattehater, og jeg vet ikke om jeg skal le eller grte..

Ble du nysgjerrig p sangen om katta til fru Haugen? Du kan hre den her p egen risiko selvsagt...

Legg gjerne igjen en kommentar om du har tips til hvordan jeg kan f Ivar til like katter igjen, eller dersom du har noen innspill om sangen! Jeg fr personlig fortsatt abstinenser nr jeg hrer den?

En grusom, grusom dag...

Det er n tid for en ny episode i spalten mine jobber. Vi befinner oss fremdeles i perioden hvor jeg jobbet med post, og jeg sorterer post p morgenen og kjrer post p formiddagen. Jeg har ogs ftt noen flere jobber, bde som pizzasjafr p Peppes Pizza i Horten, og som leksehjelp p Vear skole. Vi befinner oss i februar mned, i r 2011. Jeg har sortert post og har to timers pause frem til jeg skal tilbake p jobb for kjre med posten. Hvile er oppskrytt, s jeg bruker tiden til g p ski i Stors. Det er et r med masse sn, og jeg er glad og lykkelig nr jeg setter meg i min knallbl Nissan micra, med skiene stikkende ut av vinduet, for dra tilbake til jobb.

 

Snen laver ned, Taylor Swift er p for fullt, og jeg synger med for alle krefter mens jeg gleder meg til se hva mer denne herlige dagen kan bringe. Jeg kommer til Skjee kirke da jeg plutselig fr et innfall: kanskje jeg skal kjre en annen vei enn jeg pleier, bare for variasjonens skyld? Jeg tar derfor ikke av til E18, men forsetter mot Sem city. Yndlingssangen min kommer p, og jeg hyler av fryd mens jeg suser avgrde nedover den ukjente veien. Plutselig blir jeg oppmerksom p en skikkelse i veien, omtrent hundre meter lengre fremme. Det er en person med refleksvest som vinker desperat mot meg, og jeg tenker at det sikkert er en ustabil person som var vrt ute med bikkja si p morgenkvisten. Det bor jo s mange raringer p Sem...

 

 

Jeg bremser ned, da jeg ikke har noen planer om bli en drapskvinne, og snart ser jeg at det ikke er en hundelufter som trenger hjelp, men politiet. Jeg aner ikke hvorfor politibetjenten stopper meg, og jeg tenker at jeg er lettet over at jeg i alle fall ikke har promille. Det er sikkert en helt vanlig kontroll... Politibetjenten vinker meg bort til busslomma noen meter lengre fremme, og jeg skrur ned musikken i det en ny betjent kommer bort til bilen min -en politidame denne gangen. Hun smiler til meg nr hun lurer p om jeg ikke kjrte litt fort. Det kan jeg ikke svare henne p, av den enkle grunn at jeg ikke fulgte med p skiltene fordi jeg var mye mer opptatt av synge p favorittsangen min. Jeg har derfor ikke peiling p om det var fartsgrense 100 eller 20 der jeg ble stoppet, og jeg svarer som sant er, at tja, kanskje jeg gjorde det?

 

Politidama fortalte meg med medlidenhet i ynene at det nok var fartsgrense 40 der jeg ble stoppet, og at jeg dessverre hadde kjrt i 85. Det var riktig nok etter de hadde trukket i fra sikkerhetsmarginen p 5 km/t, samtidig som farten min ogs hadde vrt kende. Jeg reagerte med hylgrine, og jeg s hele livet mitt falle i grus. Hvordan skulle jeg overleve uten lappen? I seks mneder? Nr jeg jobbet med kjre pizza og post? Jeg s at politidama oppriktig syntes synd p meg, og hun trstet meg da jeg i tillegg fortalte at det eneste mlet mitt her i livet var bli politi, og at det nr var UMULIG!!!

 

 

Etter en lang klem, en klapp p skuldra, og en oppmuntrende kommentaren om alle kan gjre feil, og at jeg ikke var en drlig person av den grunn, fikk jeg lov til kjre bilen tilbake jobb, slik at jeg kom meg ditt rygt i snkaoset. Det er kanskje den mest spesielle bilturen jeg har hatt noen gang, og stemninga i bilen var drligere i en hvilken som helst begravels. Jeg kjrte i fullstendig stillhet mens jeg grt av tanken p at dette var den siste kjreturen jeg skulle ha p lenge. Selv ikke Taylor Swift kunne f humret mitt bedre n, og det gjorde meg enda mer trist tenke p at jeg ikke kunne kjre og synge med p alle sangene lengre. 

 

Jeg mtte ogs ringe sjefene mine, bde p posten og p Peppes, for forklare dem at jeg ville f problemer med kjre fremover.

Det var som sagt mye sn denne vinteren, og denne dagen sndde det spesielt mye. Jeg husker derfor godt nedstemtheten jeg flte nr jeg mtte slepe postsykkelen gjennom de umkede gatene p Eik, mens trene rant mer og mer for hver kalori jeg brant.

Jeg husker ogs at det kom en eldre dame ut for hente posten nr jeg kom subbende, og at hun skrt av hvor flink jeg var som syklet n som det var s mye sn. Dette gjorde meg bare enda mer nedfor, og jeg s forundringen i ynene hennes da min umiddelbare reaksjon var bli fly forbannet. Jeg var jo ikke flink, jeg hadde bare mistet lappen og ville ikke ha noe skryt!

.

Om ikke det var nok skulle jeg hente bestemor og sstera hennes, som begge var 90 r, etter jobb. Jeg skulle vise dem den nye leiligheten jeg hadde flyttet inn i. De skulle st p en avtalt busslomme klokken 15.00, men klokka ble bde 15, 16 og 17 fr de fikk beskjed om at Kristine ikke kom fordi hun hadde mistet lappen.

 

 

Dette er desidert en av verste dagene i mitt liv, og jeg tror jeg verken har grtt s mye eller syntes like synd p meg selv isom jeg gjorde denne dagen. Moralen er, kjr pent!

#serfikat "#mistelappen #oppkjring #posten

Forventning om f sparken (ukas overskrift)

Det er igjen tid for ukas overskrift fra livet mitt, som handler om gjre en stressende situasjon om til en avisoverskrift. Mlet er vise hvor teit det egentlig ville sett ut om saken sto p trykk i en avis, og dermed ufarliggjre situasjonen litt. Kanskje jeg med tiden vil kunne se at det ikke er s alvorlig som frst antatt. Denne ukas overskrift handler om en situasjon hvor jeg fler et ekstremt ubehag, samtidig som negative katastrofetanker totalt overstyrer all form for logisk tankegang:

For et par uker siden satt jeg p kontoret mitt og forberedte en norsktime jeg skulle ha samme dag. Etter en liten stund kommer lederen min inn dra og lurer p hvor lenge jeg er p jobb, fordi han gjerne vil ha en liten prat med meg. Dette fr selvflgelig alarmklokkene mine til ule for fullt, og det faktum at vi ikke ble enig om noe bestemt klokkeslett for praten hjalp heller ikke p situasjonen. Jeg visste derfor at dommedag kom, men ikke akkurat nr, noe som forandrer meg til en tikkende bombe.

Aller frst prver jeg f kontakt med den logiske og fornuftige delen av hjernen min. Jeg prver derfor berolige meg selv, og forklarer rolig for den hysteriske delen av meg at det sikkert ikke er noe farlig, og at jeg bare m fokusere videre p forberede timene mine. Jeg har jo hverken oppfrt meg slemt mot noen eller ikke gjort jobben min, s dette gr nok bra. Det er imidlertid lettere sagt enn gjort... Katastrofetankene tar etter f sekunder fullstendig over, og jeg forestiller meg det ene dramatiske scenarioet etter det andre, mens jeg prver komme p hva i alle dager jeg kan ha gjort galt, for slik forberede meg mentalt p f huden full?

Den neste reaksjonen er bli trist. Jeg er jo s innmari glad i jobben min, og har ikke noe lyst til mtte forlate alle de fine kollegene mine. Jeg ser derfor melankolsk p de jeg deler kontor med, og tenker at jeg kommer til savne dem noe helt forferdelig nr jeg n gr en usikker fremtid i mte.

Etter de verste krisetankene har lagt seg, begynner jeg tenke p fremtiden. Jeg er skrudd sammen slik at jeg alltid retter blikket fremover nr vanskelige ting oppstr, og jeg begynner derfor vurdere hvilke andre jobber jeg kunne tenke meg ha. Jeg sjekker ledige stillinger p finn.no, og blir svrt nedstemt nr jeg finner ut at det ikke er noe annet enn lreryrket som frister, ei heller ingen andre arbeidsplasser enn den jeg har n.

Jeg gr tilbake til prve finne ut hva jeg muligens kan ha gjort galt, siden jeg n penbart skal f sparken. Kanskje jeg har tatt med en av skolens kopper hjem?

Kanskje jeg har fornrmet noen uten egentlig mene det? 

 

Kanskje jeg har glemt gjre noe viktig? 

Mulighetene er endelse, og etter kort tid blir jeg s stressa og engstelig at det bare er vinke farvel til forberedelsene av norsktimene. Jeg smjogger derfor nervst ned til kontoret til lederen min, og jeg blir bde letta og redd nr jeg ser at han faktisk var p kontoret akkurat da.

Jeg fikk verken kjeft, kaktus eller sparken. Det hele dreide seg om at han faktisk bryr seg om helsa mi, og vet at jeg sliter mye med smerter for tiden, og han lurte derfor p hvordan det gikk med meg.

Snakk om lage kaos ut av ingenting. Avisoverskriften ser dere hvertfall her:

Flere som har opplevd noe lignende? 

"Det er derfor jeg er singel"

Jeg har tenkt til starte et nytt konsept her p bloggen. Jeg vil lage en ukentlig spalte som ikke handler om mitt liv, men om andres, og som tar utgangspunkt i nyhetsoverskrifter fra ulike aviser og nettsteder. Ofte blir jeg skuffa nr jeg klikker meg inn p diverse overskrifter, fordi jeg forventer noe helt annet enn det artikkelen faktisk handler om. Jeg tenker derfor vise dere hvilke forventninger jeg har nr jeg leser ulike overskrifter, sammenlignet med hva jeg egentlig ender opp med lese om. Den frste overskriften i den nye spalten blir fra en av nettsidene jeg finner flest av disse typene overskrifter, nemlig seher.no.

Overskriften ser dere her: 

Min frste tanke er selvsagt at det er en helt sinnsyk grunn til at vedkommende det skrives om er singel, som for eksempel at personen har kroppsdeler fra ulike dyrearter

 

Eller at personen er siamesisk trilling, noe jeg regner med at gjr samlivssituasjonen litt mer komplisert enn om man har kroppen sin for seg selv. 

Av uvisse grunner er artikkelen n fjernet, slik at jeg ikke fikk lest hva den egentlige grunnen til singellivet var. Jeg regner i alle fall med at det er en enkel, og gjerne egoistisk grunn, som for eksempel at personen har nok med seg selv, og dermed bevisst har valgt vre singel. Garantert ikke noe like saftig som det jeg forventer i alle fall!

Hper dere har sans for den nye spalten! Har du forslag til gode overskrifter? Meld meg da vel! ♥

Tannlegeskrekk

Det er relativt f ting jeg er redd for her i livet. I dag oppskte jeg n av de tingene jeg frykter mest, nemlig tannlegen. Jeg vet faktisk ikke hvor denne frykten kommer fra, for jeg har egentlig ikke hatt noen spesielt ubehagelige opplevelser hos tannlegen. Det eneste jeg kommer p som kan ha skapt frykten er at jeg snek meg til se the dentist som 12-ring, nr jeg satt barnevakt for fetteren min.  Filmen handler om en suksessfull tannlege, som blir sadistisk nr han ser kona si har sex med en annen. Tannlegen begynner s torturere pasientene sine, og filmen har helt forferdelige grusomme scener jeg nok aldri kommer til glemme helt.

Jeg har i alle fall tannlegeskrekk, men noe jeg frykter mer enn tannlegen er f hull i tennene. Dette frer til en litt spesiell kombinasjon av flelser, hvor jeg p den ene siden har en ekstrem trang til hele tiden sjekke at tennene mine er som de skal, mens jeg p den andre siden er livredd for gjre nettopp det. Jeg er derfor rimelig ofte finne i tannlegestolen, ogs den dagen i dag!

Det begynte med at jeg kjente ising og smerter nr jeg tygget og pusset tennene, og jeg ringte derfor tannlegen med n gang. Jeg fikk time fem dager senere, noe som frte til at jeg ble gende i flere dager grue meg til besket.

Jeg syntes ogs det er pinlig hele tiden dra til tannlegen, fordi jeg fler meg som en hypokonder som hele tiden tror det er noe galt, samtidig som jeg misliker sterkt virke ptrengende eller ta opp andres tid undvendig.

 

 

Tannlegen sjekken journalen min nr jeg kom, og poengterte at det bare var et par mneder siden sist. Han gjorde s en grundig underskelse, og fant ut at alt var i skjnneste orden (som vanlig). Jeg svevde derfor p en rosa sky bort til sekretren, for det er f ting i livet som gjr meg gladere enn f konstatert at alt sr bra til i gapet mitt. Jeg reagerer videre med f en stor trang til gjre andre like glad som meg, og jeg gjr derfor ting jeg egentlig ikke gjr til vanlig, som blant annet:

#1 Fortelle sekretren hvor sykt koselig jeg syntes det er snakke med henne i telefonen

 

#2 Fortelle dama bak disken i kaffebaren at jeg feirer null hull med et skolebrd

#3 Smile og hilse p fremmede i BYEN!

Jeg tror at det dra til tannlegen gjr meg til en bedre person, samtidig som det ogs selvsagt gjr meg betraktelig fattigere? Jeg m derfor prve finne en annen aktivitet som gjr meg like glad, men ikke fullt s fattig.

Tips tas imot med takk!

#tannlege #tannlegeskrekk

Dramatikk i skogen

N har jeg nettopp kommet hjem fra min daglige vandretur i skogen her p Sjuestokk, og i dag skjedde det noe hyst usedvanlig p turen min.

P den faste skogsrunden min har jeg bare har mtt andre personer n gang tidligere, s dette er absolutt en tur etter min smak. Jeg fr derfor g helt uforstyrret, og behver verken tenke p hvordan jeg skal oppfre meg eller hva jeg skal si om noen krysser min vei. Runden starter fra golfbanen og gr derfra videre inn i skogen, slik at jeg m g omtrent 200 meter p golfbanen fr jeg nr den. Idet jeg var kommet noen meter ut p golfbanen ser jeg noe helt grusomt: En person kommer gende p MIN sti og mot meg...

 

Alarmklokkene uler for fullt, og helt ubevisst drar kroppen min meg bort fra stien og i en helt annen retning enn jeg egentlig gikk. Jeg bestemmer meg kjapt for at i dag nok er dagen hvor jeg skal g et helt annet sted enn jeg pleier, og setter kursen mot en annen og mye mindre spennende sti.

 

 

Umiddelbart er jeg fornyd og tilfreds med hvordan jeg har lst problemet, og er glad for ikke mtte mte den andre turgeren. Men s slr det meg: -Jeg har jo egentlig mest lyst til g den vanlige runden min skogen! Jeg har jo ikke lyst til g et annet sted!

 

 

Jeg tvang derfor den pinnestive kroppen min til  endre retning, og satte s kursen mot skogen og den fremmede jenta. Til tross for at hun bde gikk p feil side av stien og hadde hund, m jeg si at det gikk veldig fint. Jeg ble faktisk s stolt av meg selv som valgte flge den opprinnelige planen, at jeg nok var litt vel hyggelig nr jeg hilste p jenta med hunden. Det hele endte derfor med at jeg fikk en harmonisk gtur i skogen, akkurat slik jeg hpet p, og jeg mtte heller ingen andre p veien.

 

Jeg begynner skjnne at jeg har en del jobbe med, nr jeg faktisk velger g en helt annen vei bare fordi det kommer noen imot. Jeg vet enda ikke hvorfor jeg reagerer snn -jeg er jo tross alt egentlig veldig glad i folk, og sannsynligheten er vel relativ liten for at det er en seriemorder eller kidnapper som er ute og gr, og som har utpekt meg som neste offer?

 

Da jeg dela jula for et eldre ektepar

N ligger jeg rett ut p en solstol i hagen og skriver dette innlegget. Jeg har nettopp kommet hjem fra stranda, hvor jeg har vrt i fire timer sammen med elevene mine -en helt ok dag med andre ord. Den dagen jeg skal blogge om n var derimot ingen spesielt bra dag...

Vi skal tilbake til den tiden hvor jeg var kjrende postbud, og jeg kjrer som vanlig den samme gamle ruta p Eik. Jeg tror vi ogs denne ganger er i r 2007, alts det samme ret jeg fikk kjrekortet. Det er jul, nrmere bestemt lille julaften, og siden jeg ELSKER jula er jeg i kjempehumr. Jeg har til og med tatt p meg en nisselue for anledningen, slik at jeg kan spre glede og varme hos alle jeg treffer p postruta denne herlige dagen. 

Jeg har fremdeles prosjektet som gr ut p utforske hvilke postkasser jeg kan kjre helt bort til med bilen gende, og har derfor bestemt meg for prve om jeg kan levere post gjennom vinduet til et postkassestativ som befinner seg p slutten av ruta. Stativet bestr av fire kasser ved siden av hverandre, og jeg gosser meg nr jeg ser at jeg fr det til -enda et stopp hvor jeg slipper g ut av bilen! Julestemningen er komplett, og jeg spiller "O helga natt" p repeat. 


For komme ut p hovedveien igjen m jeg rygge inn i en grdsplass for snu. Siden jeg n endelig har lrt hvordan man fr bilen i revers br det egentlig ikke vre noen sak, men nr denne bloggen tross alt skal vre en blanding av tragisk og komisk regner jeg med at dere allerede har skjnt at rygginga ikke gikk spesielt bra...  "O helga natt" og jeg synger om kapp samtidig som jeg hrer et stort smell. Bilen brstopper og jeg hrer masse skumle lyder bak den. Jeg ser i speilene, men ser ingenting! Frst er jeg overbevist om at jeg har kjrt over en person, som n ligger flatklemt og blodig under bilen. Jeg er derfor skjelven og livredd nr jeg sleper meg ut av bilen for sjekke sta. Et grusomt syn mter meg: Den flotte, spesialmurte og sikkert dritdyre stolpen til herr og fru Stolperud er knust i fire store biter, som n ligger pent passert etter hverandre p bakken. Postbilen har ftt en stor bulk og jeg har ftt en enda strre klump i magen. Hva skal jeg gjre?

Min aller frste tanke var at jeg burde forlate stedet og komme meg s langt bort som overhodet mulig. Det var jo sikkert ingen som s meg, og ingen i huset var kommet ut enda. Klumpen i magen vokste seg bare strre og strre, og den drlige samvittigheten slepte meg til slutt bort til inngangsdra til herr og fru Stolperud. Jeg ringte p, skyldbetynget og nedfor, og jeg hrte lpende, glade ftter nrme seg dra, fr ekteparet sammen pnet den...

 

Ekteparet Stolperud ble helt i ekstase over se meg, og de syntes det var stort f selveste postdama p dra lille julaften. De skrt av nisselua mi og syntes jeg var kjempefin, fr de s sprrende mot postbilen for f et glimt av den store pakka jeg tydeligvis mtte ha med til dem, siden jeg ikke klarte bre den til huset selv. Jeg mtte da forklare dem at jeg ikke hadde med noen pakke til dem, og at jeg kom i et helt annet, litt mindre hyggelig rend. 

 

Ekteparet ble helt fra seg nr jeg fortalte hva som hadde skjedd, og der og da angret jeg veldig p at jeg ikke bare hadde kjrt avgrde. Det frste de lurte p var hvorfor jeg hadde kjrt p den rdyre, elektriske stolpen deres, og det hadde jeg egentlig ikke noe godt svar p, da jeg naturlig nok ikke gjorde det med vilje. De lurte ogs p hvorfor jeg ikke s den, og heller ikke da kunne jeg komme med et spesielt godt svar. Etter ha gitt ekteparet Stolperud tidenes drligste frjulsgave, mtte jeg nok engang ringe grtende til sjefen for bekjenne mine synder.

 

Jeg ringte ogs pappa, som jeg er vant til at fikser alt, med hp om at han kanskje kunne reparere stolpen deres, slik at julefreden endelig kunne senke seg. Siden pappa ikke er utdannet murer kunne han selvsagt ikke det, og den tid dette skjedde p lille julaften var det heller ikke enkelt f tak i en ordentlig murer til gjre jobben. Jeg ringte nok mellom 15-20 firmaer i Vestfold uten hell, men det virket som om de alle syntes situasjonen var en blanding av sjarmerende, komisk og trist, og det var, om ikke annet, mye medlidenhet hste. 

Det tok flere mneder fr porten ble fikset, og resten av min karriere i posten passet jeg p parkere i en gate LANGT unna nr jeg skulle levere post til ekteparet Stolperud. Faktisk pleide jeg snike meg bort til postkassene i omrdet, samtidig som jeg prvde lukke dem s lydlst som mulig, slik at ingen oppdaget meg.

Siden denne dagen har jeg ikke mtt p dem noe mer, og jeg gr fremdeles i stor bue utenom gata deres hvis jeg mot all formodning befinner meg i det omrdet. 

#post #postmann #postdame #tegneblogg

To ting som gjorde 17. mai litt kjip

Hadde egentlig tenkt til blogge om 17. mai litt fr, men s har det vrt s fint vr at jeg heller har villet ligge paddeflat ute i en solstol og bare nyte sommervarmen. 17. mai er en dag jeg bestandig har likt veldig godt, kanskje srlig de siste ti rene. Jeg gledet meg derfor ogs mye til dagen i r, og med unntak av to sm ting ble dagen ogs i r veldig fin. 

 

#1 Halvard ble bsja p i toget

Samboeren min og faren til barnet mitt heter Halvard. Han jobber som lrer p smskoletrinnet for yeblikket, og derfor m han g i det store 17. mai-toget i Tnsberg. Han hadde akkurat ftt kustus p de tyve tteringene sine da det fatale skjedde; han ble bsja p av en vettskremt mke som flyktet fra kanonsalvene som signaliserer at toget skal g. Det ble da fullt kaos i rekkene, og den nyinnkjpte dressen til Halvard fikk en ripe i lakken, samtidig som gleden over g i tog ble betraktelig redusert. 

 

# 2 Jeg ble ledd av offentlig

I alle r har jeg vrt en ivrig bundadmotstander, i den betydning at jeg selv har nektet ifre meg plagget. Jeg har opptil flere ganger ftt tilbud om bde den ene og den andre bunaden, men jeg har alltid takket bestemt nei. Etter mormoren min dde fikk jeg sprsml om jeg ville arve hennes, og jeg ble ganske overrasket da jeg merket at, ja, det ville jeg faktisk. Jeg har derfor hatt bunad i to r n, og fler meg fortsatt litt stolt-flau over g med den. Flau fordi jeg alltid har vrt s veldig imot g med bunad selv, og fordi jeg n dermed gr i mot egne prinsipper, noe som hverken er spesielt gy eller enkelt for meg. Stolt fordi den er mormor sin, og fordi jeg vet hvor stort hun hadde syntes det hadde vrt se meg i den. Jeg gr derfor rundt litt snn som dette:

Uansett, bde mamma og Halvard gikk i toget i byen, og det var derfor ingen andre enn fatter'n hjemme til hjelpe meg med f p bunaden. Siden han er enda mer bundadmotstander enn meg, valgte jeg derfor ikke involvere han i det hele tatt. Etter mye om og men var jeg fornyd med resultatet, og pappa, Ivar og jeg kjrte stolte og glade til byen for se p toget. Vi fant oss plass p et veldig folksomt sted (som jeg forvrig hater), og jeg smilte stolt til alle de som beundret meg og bunaden min. Stoltheten varte helt til en kollega kom sprintende over gata mot meg. Jeg tenkte at hun nok var veldig glad for se meg, og syntes det var innmari koselig at hun viste en s tydelig iver over mte meg p denne store dagen. Dessverre var det ikke derfor hun kom hastende over gata: Hun og familien hadde sett at jeg hadde p bundadsbeltet feil vei, og syntes derfor det var p sin plass hjelpe meg f det p riktig, slik at jeg slapp skjemme meg ut foran hele byen...

 

 

Hele gata fikk selvsagt med seg dette, og jeg s folk humre og le mens de smilte p en slik mte som bde viser medlidenhet og og oppriktig glede for se situajsonen live. I det yeblikket inns jeg at jeg faktisk er veldig vant til bli sett p og ledd av akkurat p den mten, litt snn "stakkars, ste, lille vennen"-aktig.

Jeg husker for eksempel det skjedde den gangen vi skulle p vintertur med friluftslivsstudiet jeg tok: Vi skulle vre p Hemsedalsfjellet i en ukes tid, og det var meldt -20 grader i gjennomsnitt alle dagene. Jeg hadde for anledningen pakket med meg fem kilo appelsiner og 1,5 liter ublandet saft, og var stolt over ha husket p disse, i mine yne, smarte matvarene. Jeg tenkte ikke p at dette var ting som ville fryse til is fr jeg rakk s mye som si "Hemsedal", og at de derfor ikke ha annen betydning enn ekstra vekt i sekken.

 

 

Eller den gangen jeg fikk jobb i barnehage og mtte fornyd opp til avtalt tid, bare for f beskjed om at jeg var kommet til feil barnehage... (mer om det senere)

 

Eller den gangen jeg hrte p Taylor Swift p full guffe i bilen, og ikke fikk med meg at fartsgrensa var 40 og ikke 80, og ble stoppet i fartskontroll.

Jeg antar moralen i dette innlegget er at ingen av oss er feilfrie, og at vi alltid er "under opplring".

#tegneblogg #17.mai  #nasjonaldag #nasjonaldagen #bunad

Hvordan f bilen i revers?

En kaldt novemberdag i 2007, fikk jeg omsider somlet meg til ta lappen, noe som gjorde at jeg ikke lengre trengte sykle med post p vinteren. Det tok omtrent n mned fr jeg faktisk torde kjre postbilen, men nr jeg frst var i gang syntes jeg det var utrolig befriende. Det er imidlertid to episoder i postbilen jeg gjerne skulle vrt foruten, og den frste fr dere n:

Nr forholdene ligger til rette for det er jeg litt lat, noe som gjorde at jeg kjapt begynte  utforske hvilke postkasser jeg kunne kjre helt inntil med bilen, slik at jeg slapp g ut. Jeg hrte som regel p Taylor Swift p full guffe, og syntes det var innmari irriterende hele tiden mtte avbryte sangene bare for levere litt post. Denne episoden finner sted i innkjrselen til et hus, og jeg prvde kjre helt opp til postkassa for levere dagens brev gjennom bilvinduet. Det gikk kjempefint, og jeg var rimelig fornyd med den nye oppdagelsen da jeg skulle rygge ut.  

Jeg satt bilen i revers, clutchet og gasset, men bilen ville bare kjre fremover. -Merkelig, tenkte jeg og satte bilen i revers p nytt. -Jeg mtte nok sikkert bare ha giret feil? Det samme skjedde nok en gang, og n var jeg bare centimeter unna garasjen som tilhrte huset. Jeg begynte merke panikken bre seg i kroppen samtidig som jeg igjen prvde gire for f bilen i revers. PANG! sa det da jeg traff garasjedra frste gang. PANG! sa det ogs andre, tredje og sjette gangen...

Etterhvert kom ei jente som bodde i huset ut, og hun ble stende og kikke forfjamset p den noe merkelige situasjonen som fant sted i oppkjrselen hennes. Hun spurte om hva i alle dager jeg dreiv med, der jeg stod og stanget nonstop i garasjeporten hennes. P det tidspunktet var jeg blitt temmelig desperat, og jeg hylte og skrek av frustrasjon. Jeg husker at jeg, noe pinlig berrt, spurte jenta om ikke hun kunne rygge ut bilen for meg, men hun hadde ikke lappen og kunne derfor ikke kjre bil. Hun gikk videre mens jeg fortsatte den eviglange dansen med garasjen uten vre i nrheten av klare rygge bort. 

Etter ha stanget i garasjen et sted mellom 15 og 20 ganger og grtt meg tom for trer, mtte jeg bite i det sure eplet og ringe sjefen min for f hjelp. Hun hadde problemer med skjule latteren da hun forklarte meg at giret hadde et spesielt "grep", og at jeg mtte trykke det ned fr jeg satte det i revers. Dette var jo ikke noe jeg hadde lrt p kjreskolen, og jeg syntes det var urimelig anta at folk bare skulle forst dette snn uten videre.

Det endte med at jeg aldri kjrte bort til den postkassa igjen, men at jeg heller parkerte pent i veien og tok beina fatt!

Ukas overskrift

Som i alle andre uker har jeg ogs denne uka opplevd flere stressende situasjoner, og n av dem fr dere her. Ukas overskrift handler som vanlig om en ganske normal situasjon, men hvor jeg stresser meg undvendig opp. Denne gangen skal vi til en veldig vanlig situasjon, nemlig dagligvarehandel i nrbutikken... Jeg har allerede vrt inne p at jeg har et srs hyt konkurranseinstinkt og at jeg kan lage en konkurranse ut av nesten hva som helst, og dette er et godt eksempel p det!

Selve handleturen foregr ganske normalt, det er frst nr jeg kommer til kassa for betale at stresset kommer. Her lager jeg nemlig en beinhard konkurranse mellom meg og vedkommende som str i kassa, hvor det hele gr ut p at jeg skal klare pakke alle varene fr kassadama har gjort seg ferdig og er klar for ta betaling. De gangene jeg handler mange vanskelige ting, alts snne varer som m sls inn manuelt, gleder jeg meg ekstra til komme frem til kassa, og jeg fler at jeg har et klart overtak.

 

Mye av handleturen bruker jeg til finne typiske vanskelige varer, samtidig som jeg pnsker p slue mter f kassadama til bruke ekstra tid. Det kan for eksempel vre dele opp bananklasene og legge bananene n og n i kassa, eller handle flere rundstykker, men legge dem i ulike poser...

 

Selve kassaopplevelsen blir derfor relativt slitsomt, og jeg pakker s fort at man skulle tro at det stod om livet. De gangene det er en treg person i kassa blir jeg nesten litt skuffa, fordi konkurransen blir s lett.

Etter ha jobbet for full maskin med pulsen nrmere maksgrensa, ender det som regel med at det er jeg som vinner. Da kan jeg gjerne bli stende litt nonchalant i enden av kassa, for liksom vise at jeg er ferdig og at det tar for lang tid. De gangene det er jeg som seirer fler jeg meg som en skikkelig vinner, og gr med hodet hevet resten av dagen. Klarer jeg derimot ikke vinne blir jeg mutt og sur, samtidig som jeg fr et slags elsk-hat-forhold til han eller hun som sitter i kassa. Jeg oppsker derfor alltid samme person ved neste anledning, for og  virkelig vise hvem som faktisk er den raskseste av oss!

Nok en teit situasjon stresse seg opp over, og avisoverskriften ser dere her: 

Jeg er klar over at kassadama ser ut som en mann, s her er det pent for tolkning...

le nr man egentlig br grte

For omtrent tre uker siden var jeg ute i Tnsberg og drakk l og spiste god mat med kollegene mine. P samme sed var ogs mamma med sine kolleger, og stemninga var relativt bra. Det var helt til mamma skulle gi meg en trist nyhet...

Min familie reagerer ikke helt som andre familier nr ting er litt triste eller vanskelige, noe som kan virke litt spesielt for personene som er rundt oss nr vi fr triste nyheter eller opplever noe flt. Jeg husker for eksempel godt en sommerdag for kanskje 15-20 r siden, hvor jeg var p stranda sammen med mamma og gjengen. Jeg skulle svmme ut til badeflten sammen med lillebroren min og en yngre tremenning, men siden jeg er livredd for brennmaneter lot jeg tremenningen min svmme frst den siste halvdelen.

Like fr vi var kommet frem til badeflten skjedde det som ikke skulle skje: tremenningen min brant seg skikkelig p en brennmanet i ansiktet og p kroppen. Jeg glemmer aldri hvor fort han svmte tilbake til land etter han ble brent, og jeg er sikker p at selv landslaget i svmming skulle slitt med holde flge. Jeg burde jo syntes det var trist at han ble brent fremfor meg, men samtidig syntes jeg hele situasjonen var hysterisk morsom. Jeg reagerte derfor med f skikkelig latterkrampe, og mtte svmme under vann tilbake til land, slik at de andre ikke fikk med seg det lille utbruddet mitt...

Hvertfall... Vi var p restaurant og stemninga var god. Jeg skulle en liten tur p do, og mtte passere bordet til mamma og hennes kolleger. Hun vinket meg bort og fortalte at hun hadde en trist nyhet fortelle meg. Jeg ble frst veldig bekymret og redd, og ikke minst nysgjerrig. 

-Det er tante Solveig...Sa mamma.
-Hva? Er hun dd? Sa jeg samtidig som jeg ikke klarte slutte smile og humre
-Ja, dessverre dde hun n p mandag! Sa mamma og mtte le hun ogs...

 

Det hele endte med at vi lo hjertelig begge to, samtidig som mammas kolleger s forvirra p hverandre. De m jo ha trodd at det var jeg og mamma som hadde tatt livet av gamle tante Solveig med gift. 

Jeg m bare f presisere at hverken jeg eller mamma var spesielt glade for at tante Solveig dde, og at vi selvsagt syntes det er veldig trist. Vi er bare ikke helt som andre mennesker, og reagerer med latter nr man egentlig skal grte! Hper det er flere enn oss som er snn....

God helg!

Det er p hy tid med en ny generasjon russ!

Siden jeg jobber som lrer p en videregende skole, behver jeg ikke akkurat vre rakettforsker for forst at russetiden n er i full gang. Nr jeg i dag gikk min daglige skogstur (ja, jeg er egentlig 65 r) begynte jeg tenke litt over dette med russ og russefeiring, og jeg kom frem til at det egentlig er en helt annen gruppe enn avgangselever p videregende som burde vre russ. Jovisst har de (snart) fullfrt 13 r med skole, men vi som er blitt litt eldre kan vel skrive under p at de frste 13 rene av skolegangen bare er "piece of cake" i forhold til hva som kommer senere i livet. Hvert r leverer flere tusen nordmenn nkkelkort og vernebriller for siste gang, fr de legger ut den slitte stresskofferten sin p finn.no. Et langt kapittel i livet er n over, et kapittel fylt av lange arbeidsdager, svette og gode vennskap, og det er p tide g inn i en ny epoke av livet -pensjonisttilvrelsen.  Mange av dem har jobbet i nrmere femti r, s er det noen som hadde fortjent en skikkelig lang og seig feiring m jo det vre alle de nybakte pensjonistene? 

Jeg syntes det er p hy tid at det innfres en rlig russefeiring for alle nye pensjonister, med landstreff, russeknuter, rulling og det hele. For f til det m regjeringa frst og fremst g inn for at alle pensjonister gr av med pensjon til samme tid hvert r; snn p stende fot foreslr jeg slutten av juni. 

For at det skal bli tydelig for resten av samfunnet hvem de vordende pensjonistene er m de ha p matchende antrekk. Fra 1. juni foreslr jeg derfor at de til enhver tid har p seg rosa eller bl onepiece, slik at det ikke er noe tvil om hvem som er rets "avgangskull".

For f mest mulig ut av russetiden blir juni ogs en mned hvor pensjonist-russen m jobbe hardt for skaffe seg russeknuter, for eksempel noen av disse:

#1  sitte en hel arbeidsdag under pulten

 

#2 Overnatte i hagen til sjefen

 

#3 Spise tre berlinerboller uten slikke seg rundt munn

 

#4 Putte to tamponger i munnen og drikke n l

 

Etter ha sanket s mange russeknuter som mulig kan pensjonistene glede seg til et gigantisk landstreff hvor alle kommende pensjonister fra hele landet mtes for en heidundrandes fest. Her vil det vre konsert med artister som blant annet Ole Ivars, og det vil vre boder som selger passende mat og drikke. Landstreffet stenger selvsagt senest klokken 23, slik at pensjonistene enkelt kommer seg opp til 06:30 dagen etter.  

 

Frem og tilbake til landstreffet kan pensjonistrussen rulle i minibusser med stort toalett, karaokemaskin og gigantiske hytalere p taket. "Rulle" kan de for s vidt gjre hele den siste mneden som arbeidere, slik at de fr mest mulig ut av den siste tiden p jobb.

Jeg tror at flere pensjonister vil glede seg til g av med pensjon dersom vi fr til en slik ordning i fremtiden. Jeg tror ogs at mange kommer til vre s slitne at de virkelig fr nytt den nye tilvrelsen, samtidig som de kan se tilbake p tiden p jobb som minnerik og magisk. For det er vel ofte slutten p en epoke vi husker best?

Jeg slr et slag for at vi sammen gr inn for innfre pensjonistruss-2019, slik at alle fremtidens pensjonister fr den markeringa de faktisk fortjener!

 

Er det noen russeknuter dere savner s si ifra, s kan jeg lage et oppflgingsinnlegg hvis det er interesse for det!

#russ #russetid #pensjonister #rt

Den sure konsekvensen av juge om egne kjreferdigheter

P posten jobbet det mange usedvanlig hyggelige damer, og jeg vet ikke om det var fordi jeg var dattera til sjefen, men disse damene tok meg straks under sine varme vinger og fikk meg til fle meg veldig velkommen p jobben. Turid var en av disse damene, og etter en stund s jeg p henne som en slags tante, og kalte henne derfor "Tante Turid". Tante Turid kjrte ogs post p Eik, og siden jeg ikke kjrte bil selv var det stort sett alltid henne som kjrte posten min og meg til depotet. Jeg tror jeg var blitt snn cirka 17 r nr denne episoden fant sted. 

Tante Turid var klar for avreise til Eik, og jeg og sykkelen skulle som vanlig f sitte p. Hun lurte p om jeg hadde velseskjrt noe fr, og jeg svarte brkjekt at jeg hadde kjrt MASSEMASSEMASSE med pappa. "S flott!" sa Tante Turid, "da kan jo velseskjre opp til Eik!"

 

Selvhytidelig som jeg var, torde jeg ikke innrmme at jeg bare hadde kjrt bil n gang tidligere, og at det nesten endte med at bde jeg og pappa strk med, s jeg gikk livredd, nervs og s sakte jeg kunne mot postbilen sammen med Tante Turid. Den ene gangen jeg hadde kjrt bil fr var p Bispeveien, og for dere som ikke er kjent s er det en helt rett 10 km lang vei med fartsgrense 80 og absolutt ingen hindringer eller potensielle farer.

Jeg tror Tante Turid begynte ane ugler i mosen da jeg ikke visste hvordan jeg skulle f bilen i revers, og nr jeg hadde kvalt bilen minst fem ganger fr vi i det hele tatt var ute av parkeringsplassen. I ettertid er jeg ganske imponert over Tante Turid, og er sikker p at hun m vre tffere enn de fleste, som frivillig kjrer videre med en slik potensiell drapsmaskin. 

Vi kom oss omsider ut p hovedveien, og jeg husker fremdeles at jeg sjalv av redsel og at jeg angret bittert p at jeg ikke hadde vrt rlig om min manglende kjrekompetanse. Vi kom til et lyskryss, som heldigvis var grnt, og jeg skulle svinge en 90 graders sving for komme inn p riktig vei. I lyskrysset stod det en bil og ventet p grnt lys. Jeg husker at jeg fikk blikkontakt med den unge mannen bak rattet, og at jeg tenkte at han var skikkelig kjekk. Siden Bispeveien, som nevnt, var hundre prosent rett hadde jeg ikke vd s mye p svinge, s jeg svingte, og svingte, og svingte, og svingte, helt til jeg hadde svingt nesten 180 grader....

Jeg kjrte rett inn i siden p bilen som stod og ventet p grnt lys, og jeg kommer nok aldri til glemme panikken i ynene til den unge sjfren da han forstod at vi kom til krasje, og at det ikke var noe han kunne gjre for unnslippe den grne postjenta. Vi hadde jo hatt blikkontakt hele veien, og jeg er sikker p at han trodde jeg kjrte inn i han med vilje. Om ikke det var nok tok jeg ogs feil av bremsen og gassen nr vi sttet sammen, slik at jeg gasset hard og gav bilen hans en ekstra liten suvenir....

Jeg husker at Tante Turid plutselig var helt bustete p hret og vill i blikket i det hun kommanderte meg ut av bilen og over i passasjersetet. Jeg husker ogs at den unge mannen kom lpende ut av bilen sin mens han hylte og skrek at det ikke var hans skyld, noe vi selvsagt var helt enige i. Jeg husker ogs at Tante Turid ringte etter pappa som kom kjrende kort tid etter, og at han slet med skjule at han egentlig syntes hele situasjonen var hysterisk morsom og absurd.

Tante Turid syntes det var viktig at jeg ikke avsluttet velseskjringen vr med en drlig opplevelse, s nr hun hadde kjrt oss trygt frem til depotet mtte jeg kjre noen ganger frem og tilbake i gata mens hun roste og skrt av hvor flink jeg var til kjre.

Det tok tre-fire r fra denne episoden til jeg faktisk endte opp med ta lappen, og jeg er sikker p at dette er noe bde jeg og den stakkars mannlige sjfren vil huske for alltid. Tante Turid spurte heller aldri mer om jeg ville velseskjre med henne, og det er vel egentlig ganske forstelig...

Mannen som elsket post

Nr jeg var ferdig med sortere post i postboksen bestod resten av arbeidsdagen av  sykle med post p Eik. Dette var noe som passet meg ganske bra siden jeg slapp forholde meg s mye til andre folk. Det var bare meg, sykkelen, musikk p rene og postkassene. Eller, i noen hus bodde det mennesker som levde av f post, og disse gikk stort sett alltid rundt og trippet mens de ventet p at postmannen skulle komme. Jeg husker srlig godt n mann som oppfrte seg om det var bde bursdag, julaften og 17. mai samtidig, hver gang han s meg. Man skulle kanskje tro at dette var noe jeg satte pris p, men jeg er ikke helt som alle andre, s jeg ble mer provosert enn glad.

Minst 9 av 10 dager kom han lpende mot meg p sin helt sregne mte, hvor han kombinerte hoppende glede og litt overvekt.  De f dagene han ikke kom og mtte meg var jeg sikker p at han l dd p kjkkengulvet sitt, og at noe grusomt hadde skjedd. Han latet bestandig som om det var helt tilfeldig at han var ute akkurat da, selv om jeg s han luske bak gardinene lenge fr jeg var fremme ved hans postkasse. Kona var like interessert som han, og hun stod alltid og heiet p han i et av vinduene.


Denne mannen bodde slik til at han hadde utsikt til den gata jeg syklet i fr jeg kom til han, og s fort han hrte lyden av postkasser som slo eller s sykkelen min mtte han enten ut med sppel eller plukke litt dde blader p en busk i hagen, og han s alltid like overrasket ut nr han s meg. Jo mer post han fikk jo gladere var han, og enkelte ganger var jeg overbevist om at hjertet hans kom til stoppe, bare av ren skjr glede. Srlig glad var han de dagene han bde fikk Donald blad, brev og pakker. Han ble alltid like forundret over hvor mye post han fikk, akkurat som om han ikke visste om alt han bestilte. 

 

De dagene han bare fikk n regning eller verst av alt, bare reklame, subbet han skuffet hjem igjen mens kona sto i vinduet og ristet oppgitt p hodet. Det er kanskje flt si, men jeg kjente en boblende glede de dagene jeg ikke hadde mye post til han, bare fordi jeg visste han ville reagere som han gjorde. Kanskje det var bra at jeg sluttet som postmann etterhvert...

Uansett grudde jeg meg alltid litt til levere post p denne adressen, mest fordi jeg ble tvunget til snakke med fremmede mennesker, uten  ha spesielt lyst til det. En liten periode gjorde jeg sport av prve levere posten lydlst og usynlig p stoppene fr dette huset, men jeg ga fort opp da han ALLTID s meg komme. Jeg skulle gjerne vrt flue p veggen hjemme hos dette ekteparet, for jeg er ganske sikker p at 95% av samtalene deres m ha dreid seg om enten pakker, brev eller postmannen. Jeg kan ikke en gang forestille meg hvor lange sndagene m ha fltes for dem...

Det var alt jeg rakk i dag, fortsettelse flger!

Ukas overskrift

Denne ukas overskrift handler om en situasjon jeg opplever forholdsvis ofte, og som nesten uten unntak gjr meg undvendig stresset og bekymret. Jeg er mye ute og gr tur, og oftest holder jeg meg til forskjellige tur- og skogsstier. Problemet med slike stier er at jeg sjeldent er alene, og det er her utfordringen oppstr. 

Jeg er en person som liker flge regler, og jeg mener at de br overholdes, nesten uten unntak. Jeg er blant annet innmari opptatt av at man skal holde hyre side, slik som man gjr i trafikken, ogs nr man gr i skogen, men min erfaring viser at her finnes det stort slingringsmonn. Jeg opplever at folk tar seg alt for stor frihet i naturen, og at mange turgere kan sammenlignes med zombier, som vandrer rundt uten ml og mening, og som i alle fall ikke bryr seg om at de gr p feil side av stien. 

Nr jeg mter slike tur-zombier, de som vandrer smilende rundt p feil side av stien som om de liksom ikke VET at de gjr noe galt, blir jeg helt fra meg, og min frste tanke er at jeg br snu og g hjem, slik at jeg slipper mte problemet. Konfliktsky? Jepp!

Ofte ser jeg denne potensielle krisesituasjonen tidlig, slik at jeg fort kan bli gende i 200-300 meter mens jeg gruer meg og ikke aner hvordan jeg skal hndtere tilvrelsen: Skal jeg bytte side? Kommer zombien til bytte side? Tenk om vi begge bytter side samtidig? Det er s mange potensielle utfall at jeg blir helt drlig. Hvis det ender opp med at det er JEG som m bytte side (nr det er zombien som HELT KLART gjr feil) kan jeg vre gretten resten av dagen, og vedkommende kan ihvertfall bare glemme at jeg sier "hei". Hvis zombien endrer retning blir jeg ogs gretten, for da har jeg mttet bruke masse tid p engste meg for noe som ikke var ndvendig i det hele tatt. Utfallet er derfor likt; jeg blir gretten i lange tider etterp.

 

Jeg vet ikke om s mange av dere kjenner dere igjen i akkurat denne situasjonen, men avis-overskriften ser dere i alle fall her:

#tegneserie #tegning #stress #livet

Hverdagen som postmann

I lpet av mitt passe lange liv har jeg rukket jobbe som mye rart. Jeg tenkte lage en liten serie for vise dere de forskjellige jobbene jeg har hatt s langt, med alle de rare situasjonene de har bydd p. Siden jeg begynte jobbe som 16-ring, og har prvd meg som litt av hvert, lager jeg ett innlegg per jobb, s teksten ikke blir evig-lang. 

 

Den frste jobben (del 1):

Den frste jobben jeg fikk var i posten, gjennom pappa som jobbet der. Jeg husker jeg skulle ringe sjefen p posten, Rune, og bestemte meg av en eller annen grunn for bruke pappas mobil. Selv i dag lider jeg av ekstrem telefonskrekk, s da kan dere vel forestille dere hvor sterk denne skrekken var nr jeg i tillegg var en usikker 15-ring. Problemet med bruke pappas telefon var at Rune selvsagt hadde lagret pappas nummer, og at han ble kjempeglad nr han s at det stod "Lars Ivar" med store bokstaver p displayet sitt nr jeg ringte. Jeg ble derfor dritnervs og redd for skuffe denne Rune-personen, og fikk stammet sjenert frem at det nok ikke var Lars Ivar, men dattera hans som gjerne ville ha jobb. Jeg fikk ikke noe jobb, men noen mneder senere kom det en ny leder p posten, Mona, og jeg fikk mitt livs frste jobb.

 

 

Nr jeg begynte jobbe i posten gikk jeg frste ret p videregende, og jeg jobbet ofte noen timer fr- og etter skoletid, samt p lrdager. Jobben bestod hovedsaklig av sortere pakker og omadressere feilsendte brev, og jeg syntes det var helt topp. Jeg flte meg som den heldigste personen i hele verden, og elsket flelsen av ha en jobb og egen inntekt. Jeg syntes ogs det var fantastisk morsomt sortere pakker, og for ke spenningsnivet p det noe monotone arbeidet, lagde jeg konkurranser med meg selv som hovedsaklig bestod av sortere pakker fortest mulig.Hvis jeg var alene talte jeg antall pakker jeg sorterte i minuttet, og jobbet hele tiden for forbedre rekorden, og dersom jeg hadde mindre enn to pakker i lufta til enhver tid var jeg skuffa over egen innsats.

 

De gangene noen andre sorterte sammen med meg vknet virkelig djevelen opp, og jeg hadde en ndels konkurranse gende med vedkommende, uten han eller hun visste om det sklart. Mlet var sortere dobbelt s mange pakker som den andre, og jeg husker enda skuffelsen og sinne som bruste i kroppen om jeg ikke fikk det til. Kombinasjonen pakker og konkurranse kan nok frt til at enkelte av dem fikk litt hard medfart, men jeg hadde det hvertfall gy...

 

Alle arbeidsplasser og yrker har sitt sregne fagsprk, og posten er intet unntak. Noe av det frste jeg la merke til var en svr sppelkasse som var merket "PMS" med store bokstaver. Jeg syntes dette var veldig spesielt, og trodde en liten periode at posten var en arbeidsplass hvor kvinners mnedlige bldning skulle hylles offentlig. Det tok faktisk flere uker fr jeg torde sprre noen p jobben om hva sppelkassen faktisk inneholdt, for jeg ville i alle fall ikke sjekke selv. De mer rutinerte postmennene syntes dette var et hysterisk morsomt sprsml, men jeg ble til slutt forklart at det ikke skulle kastes bind og tamponger i PMS-sppelkassen, men gamle adresselister (postmottaker-system).

Etterhvert som jeg ble eldre brukte jeg mer og mer tid p posten, og etter jeg fylte 19 fikk jeg ogs jobb p postkontoret i samme bygg. Da startet jeg med sortere post til postbokskunder fra 05.00 til klokken 08.00, s jeg var tidlig p'n med andre ord.

I postboksen jobbet jeg sammen med fire-fem eldre damer, og jeg tror ikke har vrt borti mer baksnakking siden 8. klasse p ungdomsskolen. Uansett, siden vi var tidlig oppe endte vi ofte med bli stende i vr egne lille boble nr vi sorterte, og jeg husker fremdeles de sykt kleine sekundene som oppstod nr en postbokskunde en sjelden gang pnet boksen mens jeg stod p den andre siden for legge i brev. Da s jeg bare to store yne gjennom boksen, og dette gjorde meg bde ubekvem og satt ut i flere timer etterp. En liten trst var at det ogs s ut som at vedkommende p andre siden ble like satt ut som meg. 

Livet i postboksen ble etterhvert ganske ensformig, s jeg pleide finne p sm ting som kunne gjre hverdagen litt mer spennende. n av disse tingene var bruke ett spesielt og litt rart ord i samtale med alle jeg snakket med den samme dagen. Dette var faktisk et prosjekt jeg drev med i over n uke, og mlet var se hvor lang tid det tok fr folk merket at jeg var litt rarere enn vanlig. Jeg brukte veien til jobb til pnske ut et passende ord, og jeg husker srlig godt den dagen hvor jeg hadde bestemt at dagens ord skulle vre "smultring".

Dette innlegget ble mye lengre enn jeg hadde trodd, s fortsettelse flger senere!

Ha en finfin dag!

Hvordan advare barn mot skumle menn?

I denne verdenen finnes det s mange farer, alt fra den livlige bekken i bakhagen og bilene p veien, til mordere og bankranere. Dette er alle ting vi m beskytte barna vre fra, men hvordan er det best g frem for holde dem unna potensielle farer?

Jeg husker godt den frste samtalen jeg og mine foreldre hadde om farlige ting i verden, og farlige menn spesielt. Jeg var nok en fire-fem r frste gangen jeg forstod at ikke alle mennesker var snille, og det skjnte jeg etter ha overhrt en samtale mellom mamma og tante Kari. Fetteren min hadde blitt fulgt etter av en "slem mann", og den dramatiske fortellingen om hvordan han mtte flykte gjennom en svr, tettvokst skog for slippe unna gjorde veldig stort inntrykk p meg, og jeg sov drlig i ukesvis etterp. Noen r senere skulle jeg begynne p skolen, og mamma, pappa og jeg satte oss ned i den vinrde skinnsofaen for  snakke om kidnappere. 


Mamma fortalte meg at det fantes menn som lokket barn med seg i bil for gjre slemme ting mot dem, og dersom noen noen gang skulle finne p sprre meg om bli med i bilen mtte jeg svare "nei" og lpe s fort jeg kunne. Vi hadde til og med flere velser ute i hagen, slik at jeg kunne vre forberedt hvis situasjonen skulle oppst.

Tiden gikk, og jeg begynte etterhvert i frste klasse p Eik skole. De frste dagene ble jeg og bestevenninna mi, Ingrid, fulgt av foreldrene vre, men etterhvert mtte vi g veien selv. Da fikk vi ikke lov til g langs hovedveien (for der var det jo livsfarlig), slik at vi mtte g gjennom en labyrint av bakgater. Vi var lykkelige over endelig kunne g alene til skolen, men vi hadde ikke gtt mange hundre meter fr vi inns at vi hadde glemt veien til skolen.


Ingrid lp da hjem for hente moren sin, slik at hun kunne vise oss veien. Jeg satte meg blid og fornyd ned p en sementblokk (eller gris?), og brukte tiden til
dagdrmme om evige friminutt og store klatretrr.
Etter en liten stund kom det en eldre mann gende mot meg. Jeg reagerte ikke noe spesielt p det, men det var helt til han pnet munnen og begynte snakke til meg.


Han skjnte at jeg hadde gtt meg bort, og lurte p om jeg ikke ville sitte p med han til skolen. Han bodde rett borti gata, og kunne mer enn gjerne kjre meg i bilen sin. Plutselig s jeg sammenhengen mellom denne situasjonen og alle velsene med mamma og pappa: Det fantes menn som ville ha med barn i bil for gjre slemme ting mot dem, og n var det en fremmed mann som ville ha med meg i bilen sin!! 


Jeg hoppet ned fra sementblokka i rekordfart, samtidig som jeg hylte og skrek etter hjelp! Jeg holdt jo p bli kidnappet og flte jeg var i livsfare!! Jeg kan fortsatt huske den enorme lettelsen jeg flte da jeg s Ingrid og mora litt lengre nede i gata, og forstod at jeg var trygg. 

Jeg tenker fremdeles p denne mannen med jevne mellomrom, og ser for meg hvor leit det m ha fltes for han: Han var jo bare en snill pensjonist med kone og egne barnebarn, og han ville bare hjelpe den lille jenta som s s fortumlet og bortkommen ut. Som belnning blir han mtt med frykt, panikk og skjrene jentehyl, og jeg tror at det m gjre at man fler seg relativt drlig -nr sm barn flykter fra en i panikk. 

Det er selvsagt viktig at barn lrer at det finnes slemme mennesker her i verden, og at man ikke kan stole p alle, men finnes det en mte gjre det p som ikke fr snille pensjonistmenn til fle seg som rtne kidnappere? 

Fem avisoverskrifter fra min hverdag

I dag har jeg vrt p kurs igjen, og ett tema handlet om hvordan man kan stoppe negative tankestrmmer og pflgende stress nr vi er i slike situasjoner. n av mtene man kan bearbeide en stressende situasjon p er prve og gjre innholdet i den om til en avisoverskrift. Denne tanken fikk i alle fall meg til le hyt, og om metoden ikke ndvendigvis fungerer for alle er den ihvertfall ganske morsom. Jeg begynte yeblikkelig se for meg hva som kunne sttt i min "avis, og jeg er ganske sikker p at det ikke ville bli solgt alt for mange eksemplarer. Poenget er at man kan g litt ut av situasjonen for se hvor teit eller ubetydelig den egentlig er, slik at man kan f den litt p avstand. Jeg tenkte vise dere noen av disse avisoverskriftene jeg lagde meg...

#1 Bommene gr ned

Den frste situasjonen handler om en ganske hverdagslig hendelse, og jeg opplever som regel dette flere ganger i mneden -srlig nr jeg egentlig ikke har tid til det, nemlig at bommene gr ned nr toget skal passere. Dette er en av de situasjonene hvor jeg flipper helt ut, og hvor jeg hper og ber om at ingen kjente befinner seg innenfor en radius p 200 meter. Nr bjellene ringer og bommene gr ned klikker det helt i hodet mitt, og med mindre jeg har en eksepsjonelt bra dag, ender jeg opp med rope og skrike i bilen, samtidig som jeg syntes at livet generelt er urettferdig og kjipt. Overskriften ville blitt noe slikt som dette:

 

#2 f uventet besk

Den neste avisartikkelen er egentlig en situasjon jeg setter pris p, men som ofte ender opp med at jeg fler meg stressa og ganske utilpass. En gang i blant ringer det p dra, og vi fr uventet besk. Som sagt liker jeg besk, men samtidig avslrer de ogs hvor lite ordensmenneske jeg er. Med mindre jeg vet vi fr besk er huset et sted mellom snn passe ryddig og over komfortsonen rotete, og jeg blir veldig stressa og fr plutselig en intens trang til rydde. I dagens samfunn skal liksom alt vre p stell og perfekt, og jeg fr fort drlig samvittighet nr det da blir tydelig at det ikke er slik hos oss. En sjelden gang har vi det veldig ryddig i huset, men de dagene kommer det selvsagt aldri noen... Uansett, overskriften er slik:

#3 ikke vre bestevenn med alle p jobb

Som nevnt i forrige innlegg er jeg en veldig konfliktsky person, og jeg har et stort behov for komme overens med alle. Jeg vet jo godt at det er langt i fra alle mennesker jeg syntes like mye om, og br derfor heller ikke forvente at alle skal like meg eller se p meg som en potensiell bestevenn. Til tross for at jeg n skjnner dette blir jeg fremdeles veldig stressa om noen er i drlig humr p meg eller rundt meg. Avisoverskriften er snn:

#4 ikke vre best

Dette er noe som har "plaget" meg gjennom hele livet, nemlig det at alt skal vre en konkurranse. Selv de minste tingene i verden klarer jeg f til bli en konkurranse, og jeg feirer (eller eventuelt srger) nr duellen er ferdig. En periode mtte jeg blant annet slutte g tur i lyslypa fordi jeg hadde ekstremt behov for vise de som lp samme vei at jeg egentlig var raskere enn dem, s selv rolige gturer endte opp som langintervaller i sone 5. Jeg blir derfor veldig stressa og oppjaget nr jeg mter mennesker som er bedre enn meg (sportslig), eller som holder et litt hyere tempo enn jeg gjr akkurat der og da. Jeg tror den beste lsningen for dette problemet er g med skylapper til vanlig, slik at jeg ikke ser alle potensielle konkurrenter. En overskrift kunne sett slik ut:

#5 Ikke planlagt hvert minutt av timen

Den siste overskriften handler om noe jeg bruker MYE tid p stresse og bekymre meg over, og som ofte frer til at dagene mine bestr av alt for f timer... Jeg skjnner n at jeg er livredd for miste kontrollen, og for unng dette passer jeg p at jeg har forberedt hver undervisningstime ned til minste detalj, samtidig som jeg har seks-syv potensielle aktiviteter vi kan gjre hvis vi blir ferdige med forelesningen fr antatt tid. Dette er absolutt ikke sunt, og er nok n av de strste grunnene til at jeg gr med konstant hye skuldre. For hva er egentlig det verste som kan skje om vi er ferdige med barokkforelesningen fem minutter fr timen? Kommer rektor for kjefte p meg? Blir elevene sinte fordi de m lese litt selv, eller eventuelt fr fem minutter lengre pause? Begynner kollegene mine baksnakke meg? Tror faktisk ikke verden gr under av den grunn. Den siste overskriften er ihvertfall her:

 

Kanskje det kommer noen nye overskrifter i fremtiden? Tror hvertfall lista over potensielle situasjoner er LANG!

S, ville du kjpt denne avisa? 

Situasjoner som stresser meg

Hjemmeleksen min denne uken har vrt prve vre bevisst p hvilke situasjoner jeg stresser meg opp i, og hvordan jeg reagerer da. Det har vrt en ganske spesiell opplevelse, og kort fortalt sitter jeg igjen med en flelse av at jeg stresser meg opp over den minste lille ting som skjer i livet mitt. 

Den frste stressende episoden opplevde jeg allerede p mandag, alts samme dag som vi fikk hjemmeleksa. Jeg skulle til kiropraktoren klokken 13:50, og kom til timen fem minutter fr tiden. Jeg s at det var et par sko i gangen, og skjnte derfor at kiropraktoren hadde en pasient. Jeg fant da et blad jeg kunne lese imens, og slappet av med det. Alt bra s langt... Klokken var blitt 13:55 nr utgangsdra pnet seg, og en mann med taxisjafrantrekk kom smilende inn. Da startet kaoset! 

Tusen tanker begynner vrimle i hodet mitt: -Har jeg ikke time n allikevel? Tenk om han kommer inn fr meg!! Tenk om det har skjedd noe feil!! Tenk om.... Jeg blir alts usannsynlig stresset bare fordi det kommer en fyr inn i rommet, og jeg m holde igjen trangen til stille meg i k utenfor dra, eller aller helst dytte han ut med makt, og deretter lse. Stresset skulle vise seg vre helt undvendig, og jeg kom inn til timen tre minutter senere. Taxisjafren var bare tidlig ute, siden det var hans frste time hos kiropraktoren. 

Den neste episoden jeg opplevde skjedde noen dager senere. Jeg var ute og kjrte bil, hrte p allsangmusikk som vanlig, og alt var solskinn og konfetti. Helt til det fatale skjedde. En bil bak meg TUTA, og nok en gang kommer det en milliard tanker i hodet. 

Den frste tanken som slr meg er at bilen min sannsynligvis er i full fyr, eller at jeg har dratt med meg en hund i bnd siden jeg dro hjemmefra. Jeg overveier ogs muligheten for at jeg har gjort noe veldig ulovlig, og at det er politiet som er etter meg. Kanskje jeg har pkjrt og drept et barn uten at jeg har merka det? Det er med andre ord ikke mte p hvor mange katastrofetanker som kommer strmmende til, og dette frer selvsagt til at pulsen stiger til tusen og at jeg blir veldig stressa. Det viste seg at bilen bak bare tutet p en bil som kom kjrende imot, alts for hilse. Nok engang undvendig stress...

Noe jeg bruker mye tid p i lpet av en dag er sjekke om jeg har ftt epost, og som regel er jeg inne p mailen flere ganger i timen. Akkurat hvorfor vet jeg ikke helt, men jeg m vel vre livredd for g glipp av noe? Hvis jeg mot formodning ikke har sjekka innboksen p en stund (les halvannen time), og ser at jeg har ftt post, blir jeg utrolig satt ut, og jeg er helt sikker p at verden kommer til g under hvis det gr mer enn fem minutter fra jeg fikk meldinga til jeg har svart p den. 

Det er dessverre ikke bare sene svar p eposter som stresser meg, jeg har nok et veldig anstrengt forhold til tid generelt. Skal jeg mte noen kommer jeg minst ti minutter fr tiden, og om jeg har mindre tretti minutter fra jeg kommer til jobb til timen starter fr jeg fullstendig panikk, og jeg er sikker p at timen kommer til bli en katastrofe (selv om jeg brukte fem timer dagen fr til forberede den). Nr jeg selv er s opptatt av vre punktlig og presis tar jeg det litt som en selvflge at andre har det p samme mte, og jeg blir ekstremt stressa og urolig om den jeg skal mte ikke kommer tidsnok. 

Ofte ender jeg opp med trave frem og tilbake som en grning, samtidig som jeg sparker stein og smgrus til alle kanter i ren frustrasjon.

Dette med ha et litt ekstremt forhold til tid startet nok s tidlig som p ungdomsskolen. Da var vi en gjeng p tre-fire stykker som pleide g sammen til skolen, og dersom de kom for sent var jeg s sint at jeg nesten grt. Dessverre var jeg en ganske umoden og teit ungdom, slik at sinnet mitt resulterte i et litt apatisk og furtent humr, hvor mlet mitt var "straffe" de andre ved vre stille og sint. Husker spesielt godt n slik episode: 

Vi var p vei hjem fra skolen, vi pratet og lo, og stemningen var generelt god. Dette var helt til Renate brt idyllen og sa at jeg gikk "rart". Det hun mente var at jeg gikk slik at jeg skjv de andre ut av veien, slik at det ble vanskelig g fire ved siden av hverandre. Hrsr og humrsyk som jeg var, frte dette til at jeg ble en fin cocktail av sret, sinna og furten, og jeg svarte med g surmulende og sinna tre meter bak de andre resten av veien hjem. Mlet med dette var da "straffe" de andre, men det endte som alltid med at de bare gikk videre og fortsatte den muntre praten. 

Jeg er veldig opptatt av at folk jeg omgs med skal like meg, og vil vel aller helst vre bestevenn med alle jeg treffer. Dette gjr at jeg ofte er overenergisk og blid nr jeg mter noen i gangen eller p gata,for noe av det jeg frykter mest her i livet er ha uvenner eller havne i konflikt med noen. Hvis den jeg mter ikke er fullt like glad og energisk som meg selv, tolker jeg det i verste mening, og er sikker p at vedkommende HATER meg.

P jobb mter vi jo x antall mennesker i gangene, p personalrommet, i klasserommene og p kontorene, og det br jo ikke vre noen stor overraskelse at ikke alle er like glad for se meg hver gang vi mtes. Jeg blir uansett nervs og stressa, og begynner med n gang tenke p hva jeg kan ha gjort galt siden det andre mennesket tydeligvis HATER meg.

Siden jeg stort sett er energisk, blid og hyggelig mot folk, er det nok mange som tror at jeg er en snn som elsker alle former for sosiale sammenkomster. Dette er imidlertid langt i fra sant, og en av de situasjonene jeg fler meg aller mest stressa og ubekvem er i store folkemengder. Konserter og storbyer gir meg hodepine, klaustrofobi, og grssninger, men aller mest ubekvem er jeg hvis jeg skal p en fest jeg ikke arrangerer selv, eller hvor jeg ikke kjenner s mange. 

Nr jeg er p en slik fest, hvor jeg ikke kjenner s mange, fler jeg meg som verdens minst interessante og spennende person, og jeg er sikker p at ingen vil snakke med meg, og at jeg ikke har noe spennende komme med. Jeg blir ofte stende alene mens jeg ser p at de andre har det gy, noe som resulterer i at jeg bare fler meg mindre og mindre, og mer og mer utilpass og ensom, samtidig som jeg er sikker p at det m vre noe alvorlig galt med meg siden alle de andre har det s innmari gy og ikke jeg. Disse situasjonene gjr meg derfor ekstremt anspent og knytt, samtidig som jeg blir stressa og lei meg fordi jeg fler meg s annerledes enn de andre. Hvis jeg vet at jeg skal p en slik type fest gruer jeg meg i ukevis, og det eneste jeg vil er vre hjemme alene med en god bok.

Den siste nervse situasjonen jeg har erfart denne uka skjedde nr jeg var p butikken i gr. Jeg er veldig, veldig, veldig glad i varmmat fra Meny, og bare tanken p kjttkaker, kyllinglr og tacobaguette gjr at jeg fr vann i munn. Dessverre har jeg tydeligvis store problemer med bestille varmmat, og i gr la jeg for frste gang ordentlig merke til hvor grusomt jeg syntes det er. 

 

Bak varmmatdisken str det en Meny-ansatt man m f hjelp av for f varen man nsker. Her begynner ogs stresset mitt. Jeg syntes det er skikkelig ubehagelig be dama bak disken om mat, bde fordi jeg generelt hater f hjelp av andre, og fordi jeg er sikker p at hun syntes jeg er teit og ekkel som kjper en tacobaguette en vanlig fredag. Jeg blir derfor bde flau, anspent og ubekvem i disse situasjonene, og trsten m vel vre at det frer til at jeg kjper slik mat forholdsvis sjeldent. I en periode i slutten av tenrene husker jeg at jeg syntes det var s flaut kjpe godteri i butikken at jeg styrte helt unna det. Dessverre er jeg ikke redd for det lengre...

Som vi har sett er det mange sm og enda mindre situasjoner som gjr at jeg blir anspent og stressa i hverdagen, og dette er bare et lite knippe av situasjonene som gjr meg urolig og utilpass. Jeg blir faktisk litt satt ut av se hvor lite som skal til for gjre at det kommer negative tanker, og jeg tenker at det er mye jobbe med fremover!

best en politikontroll

Det er f ting som slr den flelsen av mestre noe, enten det er snakk om sl gamle rekorder eller klippe tujahekken en lrdagsformiddag. P fredag havnet jeg i en situasjon som bde gir meg ekstrem mestringsflelse og lettelse, og det uten at jeg gjr noe spesielt selv. Det kan hende det bare er meg som er rar, men den flelsen jeg fr nr jeg "bestr" en politikontroll er helt fantastisk, og det er lite jeg finner mer tilfredsstillende her i livet. 

P fredag var jeg som vanlig p vei hjem fra jobb. Det var frste dagen i helga, jeg var i godt humr, Taylor Swift ble spilt p full guffe, det var sol, og jeg var snart hjemme! Det var med andre ord svrt god stemning i min lille rde Citroen, og jeg sang for full hals nr jeg kjrte oppover Hogsnesbakken.

Siden mitt eneste fokus var synge s hyt som mulig, fikk jeg ikke med meg politimannen som stod gjemt p busslomma og hadde fartskontroll, og jeg s derfor han og den skjulte politibilen alt for sent. Nr jeg er i et slikt humr som jeg var da, har jeg ikke alltid like god kontroll p farta, og jeg er derfor ikke sikker p om jeg kjrer i 40 eller 55. De tre-fire sekundene som flger etter jeg har oppdaget kontrollen er derfor veldig ubehagelige og lange... Mens jeg nrmer meg politimannen i sneglefart, ser jeg hele livet mitt passere i sakte film, og ser for meg det stresset det blir nr jeg m komme meg til jobb, trening, barnehage og diverse behandlinger UTEN lappen. Nr jeg venter p "dommen" havner jeg derfor i en total apatisk sinnsstemning: musikken forsvinner, fuglene slutter kvitre, og alt bare er mrkt og dystert. 

Heldigvis kjrte jeg ikke for fort, og jeg kunne trygt rulle videre hjemover. Jeg kan ikke beskrive den flelsen jeg har etter disse situasjonene, og jeg blir absurd glad og fornyd med meg selv. Musikken og ntiden kommer straks tilbake med full fres, og jeg fortsetter ferden hjemover mens jeg synger, danser og peker p folk som kjrer og gr, hvis det passer med sangen. 

Er ikke det passe teit? vre s sinnsykt glad bare fordi jeg ikke gjr noe ulovlig? Skulle nske jeg hadde den samme flelsen i alle situasjoner jeg ikke gjr noe ulovlig: nr jeg ikke stjeler noe i butikken eller plaffer ned noen p trening, eller nr jeg ikke kidnapper noen tilfeldige unger p vei hjem fra jobb. Da tror jeg det skulle vrt veldig hyggelig vre i min omgangskrets.

Vet ikke helt hva budskapet her er, kanskje vre mer fornyd med de sm tingene? Dere fr bestemme selv ♥