Den sure konsekvensen av å juge om egne kjøreferdigheter

På posten jobbet det mange usedvanlig hyggelige damer, og jeg vet ikke om det var fordi jeg var dattera til sjefen, men disse damene tok meg straks under sine varme vinger og fikk meg til å føle meg veldig velkommen på jobben. Turid var en av disse damene, og etter en stund så jeg på henne som en slags tante, og kalte henne derfor "Tante Turid". Tante Turid kjørte også post på Eik, og siden jeg ikke kjørte bil selv var det stort sett alltid henne som kjørte posten min og meg til depotet. Jeg tror jeg var blitt sånn cirka 17 år når denne episoden fant sted. 

Tante Turid var klar for avreise til Eik, og jeg og sykkelen skulle som vanlig få sitte på. Hun lurte på om jeg hadde øvelseskjørt noe før, og jeg svarte bråkjekt at jeg hadde kjørt MASSEMASSEMASSE med pappa. "Så flott!" sa Tante Turid, "da kan jo øvelseskjøre opp til Eik!"

 

Selvhøytidelig som jeg var, torde jeg ikke å innrømme at jeg bare hadde kjørt bil én gang tidligere, og at det nesten endte med at både jeg og pappa strøk med, så jeg gikk livredd, nervøs og så sakte jeg kunne mot postbilen sammen med Tante Turid. Den ene gangen jeg hadde kjørt bil før var på Bispeveien, og for dere som ikke er kjent så er det en helt rett 10 km lang vei med fartsgrense 80 og absolutt ingen hindringer eller potensielle farer.

Jeg tror Tante Turid begynte å ane ugler i mosen da jeg ikke visste hvordan jeg skulle få bilen i revers, og når jeg hadde kvalt bilen minst fem ganger før vi i det hele tatt var ute av parkeringsplassen. I ettertid er jeg ganske imponert over Tante Turid, og er sikker på at hun må være tøffere enn de fleste, som frivillig kjører videre med en slik potensiell drapsmaskin. 

Vi kom oss omsider ut på hovedveien, og jeg husker fremdeles at jeg sjalv av redsel og at jeg angret bittert på at jeg ikke hadde vært ærlig om min manglende kjørekompetanse. Vi kom til et lyskryss, som heldigvis var grønt, og jeg skulle svinge en 90 graders sving for å komme inn på riktig vei. I lyskrysset stod det en bil og ventet på grønt lys. Jeg husker at jeg fikk blikkontakt med den unge mannen bak rattet, og at jeg tenkte at han var skikkelig kjekk. Siden Bispeveien, som nevnt, var hundre prosent rett hadde jeg ikke øvd så mye på å svinge, så jeg svingte, og svingte, og svingte, og svingte, helt til jeg hadde svingt nesten 180 grader....

Jeg kjørte rett inn i siden på bilen som stod og ventet på grønt lys, og jeg kommer nok aldri til å glemme panikken i øynene til den unge sjåføren da han forstod at vi kom til å krasje, og at det ikke var noe han kunne gjøre for å unnslippe den gærne postjenta. Vi hadde jo hatt blikkontakt hele veien, og jeg er sikker på at han trodde jeg kjørte inn i han med vilje. Om ikke det var nok tok jeg også feil av bremsen og gassen når vi støtet sammen, slik at jeg gasset hard og gav bilen hans en ekstra liten suvenir....

Jeg husker at Tante Turid plutselig var helt bustete på håret og vill i blikket i det hun kommanderte meg ut av bilen og over i passasjersetet. Jeg husker også at den unge mannen kom løpende ut av bilen sin mens han hylte og skrek at det ikke var hans skyld, noe vi selvsagt var helt enige i. Jeg husker også at Tante Turid ringte etter pappa som kom kjørende kort tid etter, og at han slet med å skjule at han egentlig syntes hele situasjonen var hysterisk morsom og absurd.

Tante Turid syntes det var viktig at jeg ikke avsluttet øvelseskjøringen vår med en dårlig opplevelse, så når hun hadde kjørt oss trygt frem til depotet måtte jeg kjøre noen ganger frem og tilbake i gata mens hun roste og skrøt av hvor flink jeg var til å kjøre.

Det tok tre-fire år fra denne episoden til jeg faktisk endte opp med å ta lappen, og jeg er sikker på at dette er noe både jeg og den stakkars mannlige sjåføren vil huske for alltid. Tante Turid spurte heller aldri mer om jeg ville øvelseskjøre med henne, og det er vel egentlig ganske forståelig...

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar