Å le når man egentlig bør gråte

For omtrent tre uker siden var jeg ute i Tønsberg og drakk øl og spiste god mat med kollegene mine. På samme sed var også mamma med sine kolleger, og stemninga var relativt bra. Det var helt til mamma skulle gi meg en trist nyhet...

Min familie reagerer ikke helt som andre familier når ting er litt triste eller vanskelige, noe som kan virke litt spesielt for personene som er rundt oss når vi får triste nyheter eller opplever noe fælt. Jeg husker for eksempel godt en sommerdag for kanskje 15-20 år siden, hvor jeg var på stranda sammen med mamma og gjengen. Jeg skulle svømme ut til badeflåten sammen med lillebroren min og en yngre tremenning, men siden jeg er livredd for brennmaneter lot jeg tremenningen min svømme først den siste halvdelen.

Like før vi var kommet frem til badeflåten skjedde det som ikke skulle skje: tremenningen min brant seg skikkelig på en brennmanet i ansiktet og på kroppen. Jeg glemmer aldri hvor fort han svømte tilbake til land etter han ble brent, og jeg er sikker på at selv landslaget i svømming skulle slitt med å holde følge. Jeg burde jo syntes det var trist at han ble brent fremfor meg, men samtidig syntes jeg hele situasjonen var hysterisk morsom. Jeg reagerte derfor med å få skikkelig latterkrampe, og måtte svømme under vann tilbake til land, slik at de andre ikke fikk med seg det lille utbruddet mitt...

Hvertfall... Vi var på restaurant og stemninga var god. Jeg skulle en liten tur på do, og måtte passere bordet til mamma og hennes kolleger. Hun vinket meg bort og fortalte at hun hadde en trist nyhet å fortelle meg. Jeg ble først veldig bekymret og redd, og ikke minst nysgjerrig. 

-Det er tante Solveig...Sa mamma.
-Hva? Er hun død? Sa jeg samtidig som jeg ikke klarte å slutte å smile og humre
-Ja, dessverre døde hun nå på mandag! Sa mamma og måtte le hun også...

 

Det hele endte med at vi lo hjertelig begge to, samtidig som mammas kolleger så forvirra på hverandre. De må jo ha trodd at det var jeg og mamma som hadde tatt livet av gamle tante Solveig med gift. 

Jeg må bare få presisere at hverken jeg eller mamma var spesielt glade for at tante Solveig døde, og at vi selvsagt syntes det er veldig trist. Vi er bare ikke helt som andre mennesker, og reagerer med latter når man egentlig skal gråte! Håper det er flere enn oss som er sånn....

God helg!

2 kommentarer

Jeg er på akkurat samme måte. For eksempel begynte jeg å le da jeg fikk vite at en i familien har kreft, og jeg lo i oldemors begravelse. Skikkelig flaut når man er i disse situasjonene!

S: Nå måtte jeg le godt! Det er faktisk hakket værre enn min opplevelse, og ser for meg at det må ha vært helt grusomt der og da. Du har hvertfall min fulle medlidenhet og forståelse ?

Skriv en ny kommentar