Hvordan få bilen i revers?

En kaldt novemberdag i 2007, fikk jeg omsider somlet meg til å ta lappen, noe som gjorde at jeg ikke lengre trengte å sykle med post på vinteren. Det tok omtrent én måned før jeg faktisk torde å kjøre postbilen, men når jeg først var i gang syntes jeg det var utrolig befriende. Det er imidlertid to episoder i postbilen jeg gjerne skulle vært foruten, og den første får dere nå:

Når forholdene ligger til rette for det er jeg litt lat, noe som gjorde at jeg kjapt begynte å utforske hvilke postkasser jeg kunne kjøre helt inntil med bilen, slik at jeg slapp å gå ut. Jeg hørte som regel på Taylor Swift på full guffe, og syntes det var innmari irriterende å hele tiden måtte avbryte sangene bare for å levere litt post. Denne episoden finner sted i innkjørselen til et hus, og jeg prøvde å kjøre helt opp til postkassa for å levere dagens brev gjennom bilvinduet. Det gikk kjempefint, og jeg var rimelig fornøyd med den nye oppdagelsen da jeg skulle rygge ut.  

Jeg satt bilen i revers, clutchet og gasset, men bilen ville bare kjøre fremover. -Merkelig, tenkte jeg og satte bilen i revers på nytt. -Jeg måtte nok sikkert bare ha giret feil? Det samme skjedde nok en gang, og nå var jeg bare centimeter unna garasjen som tilhørte huset. Jeg begynte å merke panikken bre seg i kroppen samtidig som jeg igjen prøvde å gire for å få bilen i revers. PANG! sa det da jeg traff garasjedøra første gang. PANG! sa det også andre, tredje og sjette gangen...

Etterhvert kom ei jente som bodde i huset ut, og hun ble stående og kikke forfjamset på den noe merkelige situasjonen som fant sted i oppkjørselen hennes. Hun spurte om hva i alle dager jeg dreiv med, der jeg stod og stanget nonstop i garasjeporten hennes. På det tidspunktet var jeg blitt temmelig desperat, og jeg hylte og skrek av frustrasjon. Jeg husker at jeg, noe pinlig berørt, spurte jenta om ikke hun kunne rygge ut bilen for meg, men hun hadde ikke lappen og kunne derfor ikke kjøre bil. Hun gikk videre mens jeg fortsatte den eviglange dansen med garasjen uten å være i nærheten av å klare å rygge bort. 

Etter å ha stanget i garasjen et sted mellom 15 og 20 ganger og grått meg tom for tårer, måtte jeg bite i det sure eplet og ringe sjefen min for å få hjelp. Hun hadde problemer med å skjule latteren da hun forklarte meg at giret hadde et spesielt "grep", og at jeg måtte trykke det ned før jeg satte det i revers. Dette var jo ikke noe jeg hadde lært på kjøreskolen, og jeg syntes det var urimelig å anta at folk bare skulle forstå dette sånn uten videre.

Det endte med at jeg aldri kjørte bort til den postkassa igjen, men at jeg heller parkerte pent i veien og tok beina fatt!

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar