Da jeg ødela jula for et eldre ektepar

Nå ligger jeg rett ut på en solstol i hagen og skriver dette innlegget. Jeg har nettopp kommet hjem fra stranda, hvor jeg har vært i fire timer sammen med elevene mine -en helt ok dag med andre ord. Den dagen jeg skal blogge om nå var derimot ingen spesielt bra dag...

Vi skal tilbake til den tiden hvor jeg var kjørende postbud, og jeg kjører som vanlig den samme gamle ruta på Eik. Jeg tror vi også denne ganger er i år 2007, altså det samme året jeg fikk kjørekortet. Det er jul, nærmere bestemt lille julaften, og siden jeg ELSKER jula er jeg i kjempehumør. Jeg har til og med tatt på meg en nisselue for anledningen, slik at jeg kan spre glede og varme hos alle jeg treffer på postruta denne herlige dagen. 

Jeg har fremdeles prosjektet som går ut på å utforske hvilke postkasser jeg kan kjøre helt bort til med bilen gående, og har derfor bestemt meg for å prøve om jeg kan levere post gjennom vinduet til et postkassestativ som befinner seg på slutten av ruta. Stativet består av fire kasser ved siden av hverandre, og jeg gosser meg når jeg ser at jeg får det til -enda et stopp hvor jeg slipper å gå ut av bilen! Julestemningen er komplett, og jeg spiller "O helga natt" på repeat. 


For å komme ut på hovedveien igjen må jeg rygge inn i en gårdsplass for å snu. Siden jeg nå endelig har lært hvordan man får bilen i revers bør det egentlig ikke være noen sak, men når denne bloggen tross alt skal være en blanding av tragisk og komisk regner jeg med at dere allerede har skjønt at rygginga ikke gikk spesielt bra...  "O helga natt" og jeg synger om kapp samtidig som jeg hører et stort smell. Bilen bråstopper og jeg hører masse skumle lyder bak den. Jeg ser i speilene, men ser ingenting! Først er jeg overbevist om at jeg har kjørt over en person, som nå ligger flatklemt og blodig under bilen. Jeg er derfor skjelven og livredd når jeg sleper meg ut av bilen for å sjekke ståa. Et grusomt syn møter meg: Den flotte, spesialmurte og sikkert dritdyre stolpen til herr og fru Stolperud er knust i fire store biter, som nå ligger pent passert etter hverandre på bakken. Postbilen har fått en stor bulk og jeg har fått en enda større klump i magen. Hva skal jeg gjøre?

Min aller første tanke var at jeg burde forlate åstedet og komme meg så langt bort som overhodet mulig. Det var jo sikkert ingen som så meg, og ingen i huset var kommet ut enda. Klumpen i magen vokste seg bare større og større, og den dårlige samvittigheten slepte meg til slutt bort til inngangsdøra til herr og fru Stolperud. Jeg ringte på, skyldbetynget og nedfor, og jeg hørte løpende, glade føtter nærme seg døra, før ekteparet sammen åpnet den...

 

Ekteparet Stolperud ble helt i ekstase over å se meg, og de syntes det var stort å få selveste postdama på døra lille julaften. De skrøt av nisselua mi og syntes jeg var kjempefin, før de så spørrende mot postbilen for å få et glimt av den store pakka jeg tydeligvis måtte ha med til dem, siden jeg ikke klarte å bære den til huset selv. Jeg måtte da forklare dem at jeg ikke hadde med noen pakke til dem, og at jeg kom i et helt annet, litt mindre hyggelig ærend. 

 

Ekteparet ble helt fra seg når jeg fortalte hva som hadde skjedd, og der og da angret jeg veldig på at jeg ikke bare hadde kjørt avgårde. Det første de lurte på var hvorfor jeg hadde kjørt på den rådyre, elektriske stolpen deres, og det hadde jeg egentlig ikke noe godt svar på, da jeg naturlig nok ikke gjorde det med vilje. De lurte også på hvorfor jeg ikke så den, og heller ikke da kunne jeg komme med et spesielt godt svar. Etter å ha gitt ekteparet Stolperud tidenes dårligste førjulsgave, måtte jeg nok engang ringe gråtende til sjefen for å bekjenne mine synder.

 

Jeg ringte også pappa, som jeg er vant til at fikser alt, med håp om at han kanskje kunne reparere stolpen deres, slik at julefreden endelig kunne senke seg. Siden pappa ikke er utdannet murer kunne han selvsagt ikke det, og den tid dette skjedde på lille julaften var det heller ikke enkelt å få tak i en ordentlig murer til å gjøre jobben. Jeg ringte nok mellom 15-20 firmaer i Vestfold uten hell, men det virket som om de alle syntes situasjonen var en blanding av sjarmerende, komisk og trist, og det var, om ikke annet, mye medlidenhet å høste. 

Det tok flere måneder før porten ble fikset, og resten av min karriere i posten passet jeg på å parkere i en gate LANGT unna når jeg skulle levere post til ekteparet Stolperud. Faktisk pleide jeg å snike meg bort til postkassene i området, samtidig som jeg prøvde å lukke dem så lydløst som mulig, slik at ingen oppdaget meg.

Siden denne dagen har jeg ikke møtt på dem noe mer, og jeg går fremdeles i stor bue utenom gata deres hvis jeg mot all formodning befinner meg i det området. 

#post #postmann #postdame #tegneblogg

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar