Forventning om å få sparken (ukas overskrift)

Det er igjen tid for «ukas overskrift» fra livet mitt, som handler om å gjøre en stressende situasjon om til en avisoverskrift. Målet er å vise hvor teit det egentlig ville sett ut om saken sto på trykk i en avis, og dermed ufarliggjøre situasjonen litt. Kanskje jeg med tiden vil kunne se at det ikke er så alvorlig som først antatt. Denne ukas overskrift handler om en situasjon hvor jeg føler et ekstremt ubehag, samtidig som negative katastrofetanker totalt overstyrer all form for logisk tankegang:

For et par uker siden satt jeg på kontoret mitt og forberedte en norsktime jeg skulle ha samme dag. Etter en liten stund kommer lederen min inn døra og lurer på hvor lenge jeg er på jobb, fordi han gjerne vil ha en liten prat med meg. Dette får selvfølgelig alarmklokkene mine til å ule for fullt, og det faktum at vi ikke ble enig om noe bestemt klokkeslett for praten hjalp heller ikke på situasjonen. Jeg visste derfor at «dommedag» kom, men ikke akkurat når, noe som forandrer meg til en tikkende bombe.

Aller først prøver jeg å få kontakt med den logiske og fornuftige delen av hjernen min. Jeg prøver derfor å berolige meg selv, og forklarer rolig for den hysteriske delen av meg at det sikkert ikke er noe farlig, og at jeg bare må fokusere videre på å forberede timene mine. Jeg har jo hverken oppført meg slemt mot noen eller ikke gjort jobben min, så dette går nok bra. Det er imidlertid lettere sagt enn gjort... Katastrofetankene tar etter få sekunder fullstendig over, og jeg forestiller meg det ene dramatiske scenarioet etter det andre, mens jeg prøver å komme på hva i alle dager jeg kan ha gjort galt, for å slik forberede meg mentalt på å få huden full?

Den neste reaksjonen er å bli trist. Jeg er jo så innmari glad i jobben min, og har ikke noe lyst til å måtte forlate alle de fine kollegene mine. Jeg ser derfor melankolsk på de jeg deler kontor med, og tenker at jeg kommer til å savne dem noe helt forferdelig når jeg nå går en usikker fremtid i møte.

Etter de verste krisetankene har lagt seg, begynner jeg å tenke på fremtiden. Jeg er skrudd sammen slik at jeg alltid retter blikket fremover når vanskelige ting oppstår, og jeg begynner derfor å vurdere hvilke andre jobber jeg kunne tenke meg å ha. Jeg sjekker ledige stillinger på finn.no, og blir svært nedstemt når jeg finner ut at det ikke er noe annet enn læreryrket som frister, ei heller ingen andre arbeidsplasser enn den jeg har nå.

Jeg går tilbake til å prøve å finne ut hva jeg muligens kan ha gjort galt, siden jeg nå åpenbart skal få sparken. Kanskje jeg har tatt med en av skolens kopper hjem?

Kanskje jeg har fornærmet noen uten å egentlig mene det? 

 

Kanskje jeg har glemt å gjøre noe viktig? 

Mulighetene er endeløse, og etter kort tid blir jeg så stressa og engstelig at det bare er å vinke farvel til forberedelsene av norsktimene. Jeg småjogger derfor nervøst ned til kontoret til lederen min, og jeg blir både letta og redd når jeg ser at han faktisk var på kontoret akkurat da.

Jeg fikk verken kjeft, kaktus eller sparken. Det hele dreide seg om at han faktisk bryr seg om helsa mi, og vet at jeg sliter mye med smerter for tiden, og han lurte derfor på hvordan det gikk med meg.

Snakk om å lage kaos ut av ingenting. Avisoverskriften ser dere hvertfall her:

Flere som har opplevd noe lignende? 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar