En grusom, grusom dag...

Det er n tid for en ny episode i spalten mine jobber. Vi befinner oss fremdeles i perioden hvor jeg jobbet med post, og jeg sorterer post p morgenen og kjrer post p formiddagen. Jeg har ogs ftt noen flere jobber, bde som pizzasjafr p Peppes Pizza i Horten, og som leksehjelp p Vear skole. Vi befinner oss i februar mned, i r 2011. Jeg har sortert post og har to timers pause frem til jeg skal tilbake p jobb for kjre med posten. Hvile er oppskrytt, s jeg bruker tiden til g p ski i Stors. Det er et r med masse sn, og jeg er glad og lykkelig nr jeg setter meg i min knallbl Nissan micra, med skiene stikkende ut av vinduet, for dra tilbake til jobb.

 

Snen laver ned, Taylor Swift er p for fullt, og jeg synger med for alle krefter mens jeg gleder meg til se hva mer denne herlige dagen kan bringe. Jeg kommer til Skjee kirke da jeg plutselig fr et innfall: kanskje jeg skal kjre en annen vei enn jeg pleier, bare for variasjonens skyld? Jeg tar derfor ikke av til E18, men forsetter mot Sem city. Yndlingssangen min kommer p, og jeg hyler av fryd mens jeg suser avgrde nedover den ukjente veien. Plutselig blir jeg oppmerksom p en skikkelse i veien, omtrent hundre meter lengre fremme. Det er en person med refleksvest som vinker desperat mot meg, og jeg tenker at det sikkert er en ustabil person som var vrt ute med bikkja si p morgenkvisten. Det bor jo s mange raringer p Sem...

 

 

Jeg bremser ned, da jeg ikke har noen planer om bli en drapskvinne, og snart ser jeg at det ikke er en hundelufter som trenger hjelp, men politiet. Jeg aner ikke hvorfor politibetjenten stopper meg, og jeg tenker at jeg er lettet over at jeg i alle fall ikke har promille. Det er sikkert en helt vanlig kontroll... Politibetjenten vinker meg bort til busslomma noen meter lengre fremme, og jeg skrur ned musikken i det en ny betjent kommer bort til bilen min -en politidame denne gangen. Hun smiler til meg nr hun lurer p om jeg ikke kjrte litt fort. Det kan jeg ikke svare henne p, av den enkle grunn at jeg ikke fulgte med p skiltene fordi jeg var mye mer opptatt av synge p favorittsangen min. Jeg har derfor ikke peiling p om det var fartsgrense 100 eller 20 der jeg ble stoppet, og jeg svarer som sant er, at tja, kanskje jeg gjorde det?

 

Politidama fortalte meg med medlidenhet i ynene at det nok var fartsgrense 40 der jeg ble stoppet, og at jeg dessverre hadde kjrt i 85. Det var riktig nok etter de hadde trukket i fra sikkerhetsmarginen p 5 km/t, samtidig som farten min ogs hadde vrt kende. Jeg reagerte med hylgrine, og jeg s hele livet mitt falle i grus. Hvordan skulle jeg overleve uten lappen? I seks mneder? Nr jeg jobbet med kjre pizza og post? Jeg s at politidama oppriktig syntes synd p meg, og hun trstet meg da jeg i tillegg fortalte at det eneste mlet mitt her i livet var bli politi, og at det nr var UMULIG!!!

 

 

Etter en lang klem, en klapp p skuldra, og en oppmuntrende kommentaren om alle kan gjre feil, og at jeg ikke var en drlig person av den grunn, fikk jeg lov til kjre bilen tilbake jobb, slik at jeg kom meg ditt rygt i snkaoset. Det er kanskje den mest spesielle bilturen jeg har hatt noen gang, og stemninga i bilen var drligere i en hvilken som helst begravels. Jeg kjrte i fullstendig stillhet mens jeg grt av tanken p at dette var den siste kjreturen jeg skulle ha p lenge. Selv ikke Taylor Swift kunne f humret mitt bedre n, og det gjorde meg enda mer trist tenke p at jeg ikke kunne kjre og synge med p alle sangene lengre. 

 

Jeg mtte ogs ringe sjefene mine, bde p posten og p Peppes, for forklare dem at jeg ville f problemer med kjre fremover.

Det var som sagt mye sn denne vinteren, og denne dagen sndde det spesielt mye. Jeg husker derfor godt nedstemtheten jeg flte nr jeg mtte slepe postsykkelen gjennom de umkede gatene p Eik, mens trene rant mer og mer for hver kalori jeg brant.

Jeg husker ogs at det kom en eldre dame ut for hente posten nr jeg kom subbende, og at hun skrt av hvor flink jeg var som syklet n som det var s mye sn. Dette gjorde meg bare enda mer nedfor, og jeg s forundringen i ynene hennes da min umiddelbare reaksjon var bli fly forbannet. Jeg var jo ikke flink, jeg hadde bare mistet lappen og ville ikke ha noe skryt!

.

Om ikke det var nok skulle jeg hente bestemor og sstera hennes, som begge var 90 r, etter jobb. Jeg skulle vise dem den nye leiligheten jeg hadde flyttet inn i. De skulle st p en avtalt busslomme klokken 15.00, men klokka ble bde 15, 16 og 17 fr de fikk beskjed om at Kristine ikke kom fordi hun hadde mistet lappen.

 

 

Dette er desidert en av verste dagene i mitt liv, og jeg tror jeg verken har grtt s mye eller syntes like synd p meg selv isom jeg gjorde denne dagen. Moralen er, kjr pent!

#serfikat "#mistelappen #oppkjring #posten

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar