Når smertene aldri tar slutt

Jeg vet at jeg fremstår som både glad, morsom og uproblematisk her på bloggen, og det er jeg vel egentlig i virkeligheten også, i alle fall til en viss grad. Samtidig er jeg inne i mitt livs tøffeste periode, noe som gjør at jeg har det skikkelig vanskelig og leit akkurat nå. Jeg tenkte derfor at jeg ville gi dere et lite innblikk i "skyggesiden" min, da jeg begynner å tro på dem som sier at åpenhet er en fin ting. 

Før jeg fikk barn hadde jeg alltid tusen baller i lufta: jeg sjonglerte mellom 3-4 jobber og utdanning, trente som en toppidrettsutøver, og levde som en tenåring. Jeg var hun som klarte alt, som gjorde alt, og som alltid var opptatt med noe. Jeg gledet meg derfor veldig til å kunne bruke all energien min på sønnen min, -endelig noen som virkelig kunne nyte godt av det. Etter Ivar kom til verden begynte jeg å få mer og mer smerter i nakken og i ryggen, og nå har det jaggu meg snart gått to år hvor jeg omtrent har hatt vondt 24 timer i døgnet, hver uke, hver måned. Jeg har derfor ikke fått brukt energien min på barnet mitt, og jeg har sett mye av utviklingen hans fra sofaen, i liggende stilling. 

Jeg skal ikke legge skjul på at det hele er noe herk. Det er ingen som vet hva som er galt, for alle bilder er normale. Det er ingen som vet hvor lang tid det tar før jeg blir bra, eller om jeg i det hele tatt blir bra, for de vet jo ikke hva som er i veien. Jeg har vært alt fra fullt til halvt sykemeldt fra jobb siden september, og fra å ha trent 1-2 ganger daglig består min daglige trening nå av korte gåturer i skogen. Det føles som et eneste stort nederlag. Jeg som aldri har hatt en eneste sykedag, som selv fortsatte å levere post med en brukket arm, og som alltid har mestret alt. Så mester jeg ikke engang å være hjemme i permisjon eller å komme tilbake til drømmejobben igjen. Når jeg endelig bare skulle fokusere på én jobb og ikke fem, så tar det knekken på meg.

Det verste er egentlig alle skuffelsene. Jeg kan ha noen bra dager, og så plutselig blir jeg liksom straffet av kroppen min for å ha det bra, så den gir meg ti ganger så mye smerter som vanlig, slik at jeg omtrent ikke kan bevege meg. Med slike nedturer nesten månedlig i så lang tid, er det klart det påvirker tankene mine og livskvaliteten min, for jeg blir gående å vente på neste angrep, som jeg jo vet at kommer. Selv når jeg nå begynner å forstå hvorfor smertene er der, vil det allikevel ikke slippe, og det gjør meg frustrert. 


I dag fikk jeg plutselig, uten forvarsel en strekk i nakken, og det er så vondt at jeg tror jeg kommer til å stryke med snart. Samtidig vet jeg at jeg må prøve å tenke positivt, for jo flere negative tanker som kommer, jo verre blir også smertene. Det er ikke lett, og jeg vet snart ikke hva jeg skal gjøre når ingenting hjelper.

Jeg er egentlig ikke spesielt glad i å fortelle om hvordan jeg har det, sånn på ordentlig, og jeg bruker bloggen som et ledd i å bli bra. For på den kan jeg fokusere på morsomme og humoristiske situasjoner, samtidig som jeg kan gjøre noe av det jeg liker aller best, nemlig å skrive. Jeg tror også at åpenhet er bra, og at det ikke er noe vits å late som at alt er bra når det faktisk ikke er slik. 

Humøret mitt i dag er derfor sånn:Legg gjerne igjen en kommentar om du har opplevd noe lignende, eller om du har noen tanker rundt temaet. Det er veldig fint å høre fra andre som er i, eller har vært i samme situasjon ♥

3 kommentarer

Det er tungt å ha det sånn, Kristine! <3 Bra du prøver å fokusere på humor og å gjøre det du liker best. Med smerter er det ofte mindre viktig å forstå hvorfor, men mer viktig hvordan vi skal takle de. Ta en dag av gangen! :-)

Marleen: Du har vel erfaring med dette selv, vil jeg tro? Du har et poeng der, smertene er der uavhengig av hvorfor, så sikkert bedre å fokusere på hvordan jeg kan takle det best mulig. Takk for innspill ?

❤❤❤❤

Skriv en ny kommentar